Halloween

I går var vi på Halloween-arrangement på Scandic maritim, hvor de hadde lekerom, ansiktsmaling, disco og skummel middagsbuffet for store og små. Mine er fortsatt så små at de kler seg ikke ut skummelt, så storebror var Spiderman (etter eget ønske) og lillebror var Emil i Lønneberget (passer den bølla bra). Vi har også skjært ut gresskar og handlet litt godteri, slik at evt knask og knepere i kveld kan få godis i bøtta si.

Jeg vet det er mange som er i mot Halloween-feiringens inntog i Norge, men det bryr jeg meg ikke om. En tradisjon starter alltid en plass, og selv om mange mener vi kun bør gå julebukk, sier jeg jatakk til begge deler. Både skumle halloweenere og søte julebukker skal få snop her i huset. Jeg minnes jo julebukk som barn, og husker hvor kjekt det var å gå 13.dag jul (tradisjonen der jeg vokste opp). Vi kan likevel ikke nekte en ny tradisjon for våre barn, bare fordi vi er nostalgiske til vår egne barndomsminner og tradisjoner. Vi har ikke hatt en eneste julebukk på døra verken her eller i byn de snart åtte årene vi har bodd sammen, så for meg er det en glemt tradisjon. Mine barn kommer nok til å gå julebukk til besteforeldrene nå som småbarn, men jeg ser ikke for meg at de vil gå til naboene når de blir eldre, og det må vi som foreldre respektere.

Vil du ikke ha besøk, skru av utelyset- de aller fleste foreldre følger Halloween-reglene som mellom annet sier at hus uten tent utelys er of limits, ikke knask eller knep etter kl.21 og at godteri skal være innpakket i originalemballasje.

God Halloween.

Sår navle

Advarsel: dette innlegget inneholder et bilde som ikke er særlig delikat.

Det er ikke alle sider av en slankeoperasjon som er like positive. Nå som vekten er mer enn 40 kilo i minus merker jeg begynnende problemområder for en kropp der vekten går så fort nedover. Bingovingene trenes for fullt, men er så slappe som bare det likevel, jeg mister sinnsykt med hår, neglene er helt sprø og nå sist- navlen er veldig rød og sår. Det kommer nok av at magen er løsere i skinnet enn tidligere og det løse dekker over navlen slik at den ikke får luft. Og siden det blir friksjon inni blir det sårt. Heldigvis hadde Facebook-siden for slankeopererte råd, og to netter med Canesten og bomulstupfer gjorde susen.

På torsdag har jeg PT-time for å få nytt treningsprogram. Mitt styrkeprogram ble først og fremst laget for en tung og skadet kropp en stund etter lillebrors fødsel. Jeg måtte trene meg opp til å gå og stå på sykehuset, men det var mye jobb som gjensto da jeg ble utskrevet. Ene skulderen var helt ødelagt og svært smertefull, jeg hadde fortsatt helt sinnsyke smerter i kroppen og hoften var skadet og fikk meg til å halte. Nå trenger jeg et program som er både fettforbrennende og oppstrammende.

Bursdagshelg

Denne helga har vi feiret bursdagene til guttene, lillebror som ble to år forrige uke og storebror som blir fire år denne uken. Det var travelt, kaotisk og koselig akkurat som det skal være. Mange fine gaver fikk de også, selv om det nok nå plottes mot min kjære kusine som gav storebror keyboard og munnspill- julegavene til hennes barn blir nok et eneste stort sammensurium av alt som lager lyd i år.

Av besten og mormor fikk ungene reilestativ (eller føysestativ som de sier her i Tysvær), og halve selskapet på lørdagen var enten med å bygge det eller leke i det.

En fin fin helg.

Overveldende

Innlegget jeg skrev i går om hvordan jeg trengte blodoverføring for å overleve etter lillebrors fødsel, og derfor oppmuntrer alle til å melde seg som blodgiver, er lest av mer enn 1000 mennesker. I går hadde bloggen min 1029 unike ip-adresser som klikket seg inn her. Det er helt sinnsykt, og veldig gøy. Det betyr førsteplass over bloggene i Haugesund og en 57.plass over de mest leste bloggene i hele landet. Selvsagt er dette kun nå, men jeg nyter min korte status som "toppblogger" for en dag.

Denne helga skal vi ha to selskap for store- og lillebror. Familieselskap i dag og familie/venner med barn kommer i morgen. Siden kjøkkenet først var ferdig kl.16 i går (lenge etter det som var planen) blir det litt på halv åtte, men det gjør ikke noe for barna har det kjempegøy uansett om det ikke er så rent og pent og pyntet som mor gjerne vil ha det. Og familien min tåler både flekker i sofaen, en gang full av hvitevarer og en manglende fryseskapsdør- heldigvis.

Men nå er det først en syrenøytraliserende, en kopp kaffi og en dusj. Støv og hybelkaniner er gjerne både stilltiende og tilgivende, men det er ikke svettelukt.

Skrytebilde :-)

JEG LEVER FORDI DU ER BLODGIVER

Da lillebror kom til verden for to år siden fikk jeg komplikasjoner, STORE komplikasjoner. Jeg var så syk og ustabil at Rolf og familien fikk beskjed om å forberede seg på at den nybakte mor ikke ville overleve, fordi jeg regelrett holdt på å blø i hjel.

I timevis ble jeg operert på etter det akutte keisersnittet som bragte en perfekt lillebror på 4270 gram og 53 cm til verden. Det ble keisersnitt da jeg fikk smerter mellom riene og man ikke kunne utelukke en sjelden komplikasjon, at livmoren min holdt på å revne. Det ble etter hvert klart for kirurgene at den ikke var revnet, men jeg blødde innvendig, og de fant ikke hovedblødningen, men jeg blødde flere steder. Vevet mitt var ødematøst og de opplevde at stingene de sydde bare sprakk opp igjen. Flere overleger fra forskjellige kirurgiske spesialiteter ble kalt inn (en sprang fra ungene i full fart) for å bistå i livreddende operasjoner. Anestesipersonell ble ringt midt på natten for å komme inn ekstra, mellom annet for å gjøre klar en blodvaskemaskin. Og opp i alt dette stod familien og vennene mine med en storebror hjemme og en lillebror på sykehuset som holdt på å miste mammaen sin.

Til slutt ble jeg lagt med åpen buk (de la kompresser i hele bukhulen min uten å sy meg sammen) i respirator på intensivavdelingen, slik at de kunne legge en plan mens jeg forhåpentligvis ble mer stabil.

Neste morgen ville de forsøke en metode som kalles embolisering- de ville gå inn i lysken med kamera for å se om de kunne lokalisere hovedblødningen uten å åpne meg unødig. Dessverre fikk jeg massivt blodtrykksfall, og var igjen nærmere døden enn livet. I morgentimene hadde det kommet to karkirurger fra Stavanger i luftambulansen sammen med blodplasma da laben på sykehuset begynte å gå tom- på grunn av meg. Disse kirurgene omtrent kidnappet meg fra røntgen og fikk åpnet meg inne på operasjonssalen. Da klarte de etter hvert å lokalisere en blødning i bekkenet, og jeg sluttet å blø.

I følge operasjonspapirene mine fikk jeg 25 enheter blod og 17 enheter blodplasma. Planlagte operasjoner ble avlyst, det satt mennesker og ba både på de ulike avdelingene for et menneske de aldri har møtt, og min søster sa til de hun snakket med at det eneste som kunne gjøres nå var å be. Familien min ble ivaretatt på en fantastisk måte av sykepleiere, jordmødre, kirurger og andre ansatte. De fikk et eget rom på barselavdelingen med senger slik at de kunne være nær meg, og samtidig være med lillebror. Min søster ammet fortsatt nevø M, så hun pumpet seg og donerte det til lillebror. De fikk informasjon og klemmer, håp og realitetsorientering. De fikk se meg når jeg lå i respirator og da jeg våknet kom de ned fra barsel med brystpumpe siden jeg var veldig klar i fødebrevet mitt på at jeg ville amme. Da jeg gikk for første gang etter jeg våknet, med små skritt mens jeg lente meg på en prekestol stod hele avdelingen å klappet og heiet meg frem- de viste hva det betydde for meg å endelig kunne gå igjen, og hvor mye smerter det kostet meg å trene meg opp til å klare den lille gåturen i korridoren på barselavdelingen.

Min bønn er at alle som har mulighet melder seg opp som blodgiver. Jeg lever fordi mennesker donerer blodet sitt. Jeg lever fordi mennesker tar seg tid i en travel hverdag til å donere en halv liter edle røde dråper. Barna mine har en mamma og mannen min en kone fordi det er mennesker som donerer blod.

Her er jeg og lillebror på intensivavdelingen ved Haugesund sykehus. Han kom på korte besøk noen ganger til dagen slik at vi fikk kose litt med hverandre og bli kjent.

Litt av en helg

Fredag tok vi inn på hotell i Haugesund for å slippe unna alt kaoset i huset med tanke på å fikse til kjøkkenmontørene skulle komme mandag. Storebror var ikke helt i form, men vi antok det var en av de vanlige kaste-opp-noen-timer-blir-fort-bra-igjen-episodene han har med ujevne melllomrom. Utover natten til lørdag ble han mer og mer smertepåvirket og da han lå og slo seg selv på magen mens han ropte og brølte i smerter var veien til legevakten kort. De mistenkte blindtarmbetennelse og la han inn på barneavdelingen.

Det viste seg heldigvis å ikke være blindtarmen, og i går fikk vi komme hjem med resept på medisiner og en liste over tiltak som skal forsøkes her hjemme, for å få orden på mage-tarmsystemet hans en gang for alle. Han fikk så god pleie og ble undersøkt grundig, så nok en gang har vi bare gode opplevelser på barneavdelingen- lillebror har vært der noen ganger som baby, og vi blir alltid godt i varetatt.

iPad var gull verdt når timene ble lange på barneavdelingen

Om skumle klovner

At jeg er livredd klovner er en kjent sak, både for mine venner, familie og også her på bloggen. Det er ikke uvanlig å være redd klovner, og mye av grunnen er jo at man ikke kan lese en klovn. Vi oppfatter verden gjennom sanseinntrykk og tolking, og når noen gjemmer seg bak en maske, kan vi ikke lese situasjonen slik vi normalt sett gjør. Klovner ble også brukt for å skremme barn i tidligere tider, selv om man har gått bort fra slik oppdragelsestaktikker i våre dager. Jeg er en kontrollfrik og jeg stoler veldig på intuisjonen min. Det er nok mye av grunnen til at jeg synes det er så skremmende med mennesker med masker, som kler seg ut og sånne levende statuer du treffer på i utlandet- hele grunnlaget mitt for å forstå noen andres hensikt forsvinner fordi personen har kamuflert ansiktet sitt. 

 

Trenden, som nå også er kommet til Norge, hvor personer kler seg ut som klovner og skremmer livskiten ut av tilfeldige, eller kanskje ikke fullt så tilfeldige mennesker, skremmer selvsagt vannet av meg. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg hadde reagert, om jeg hadde klikket helt og gått til angrep, sprunget for livet eller bare lagt meg i fosterstilling mens jeg ba for livet. Alle alternativene er mulige, for å si det sånn. Hadde jeg der i mot følt at mine barn var i fare vet jeg nøyaktig hva jeg hadde gjort, jeg hadde beskyttet de med alt jeg har, og sannsynligheten er stor for at det ville betydd vold i form av angrep med balltre som står i gangen hjemme (hvorfor er en annen historie), at jeg hadde kjørt over vedkommende om jeg befant meg i bil eller at jeg bare hadde hisset meg sånn opp at jeg ikke ble redd en gang. En kødder ikke med morsinstinktet. 

 

Eg kan skjønne at noen få kan synes det er morsomt å skremme livet av folk. Man kan bli en annen ved å ta på seg en maske, man kan ikke bli gjenkjent, man får kanskje et kick av at mennesker blir redde og det er morsomt når folk springer avgårde. Det er visst nok flere som er redd for klovner enn det er mennesker som ikke er redd klovner, så man skaper en situasjon hvor flertallet vil bli skremt. De fleste ville jo blitt redd uansett hvordan man er kledd om man kom viftende med våpen eller står i hagen til noen og glor inn i huset. Det er også viktig å huske at å true med våpenlignende, eller faktiske våpen, og skremme mennesker er faktisk ulovlig, det er også å ta seg inn på andre menneskers eiendom uten lov. Jeg registrerer allerede at noen av disse utkledde har blitt for eksempel slått ned, og jeg forestiller meg at det tar ikke lang tid før vi får en situasjon hvor enten den utkledde eller noen han skremmer blir alvorlig skadet på grunn av en ulykke mens man rømmer eller at noen bruker våpen i selvforsvar. Mennesker som lever av å være klovn for eksempel underholder i barnebursdager eller som sykehusklovn (som er et tiltak jeg støtter veldig selv om jeg er aldri så redd klovner), blir også satt i fare på grunn av disse stuntene som noen syns er hysterisk morsomme fordi man ikke nødvendigvis klarer å skille mellom de som vil noe godt og de som kanskje vil deg vondt. I Storbritannia blir man rådet til å ikke kle seg ut som klovn, spesielt ikke som "killer clown" til Halloween på grunn av situasjoner som kan oppstå dersom noen blir redde eller provoserte. 

 

Jeg tar uansett store omveier rundt enhver klovn jeg møter på min vei, bare for å være helt sikker. 

 

 

 

 

 




 

Forrige ukes

Høydepunkt: Veiedag. Det er så kort vei igjen til mitt første store mål, at det er helt nervepirrende å gå på vekta om dagen. Tipper jeg når målet innen november er slutt. Og da deler jeg selvsagt. 

 

Trening: Ble ikke som forventet. Det var akkurat som jeg ikke hadde noe å gi på trening forrige uke, så det ble dans 45 min, pilates 30 min mandag og styrketrening tirsdag, så 4x4 mølle torsdag og søndag. Skulle egentlig på MLR torsdag og spinning fredag, men torsdag hadde jeg hodepine og fredag var jeg hjemme med lillebror som ikke var helt i form. Denne uken blir nok litt laber pga jeg skal til Stord på dagtid, men har bestilt meg inn på 45 minutt spinning i kveld, og kanskje en runde styrke en eller to ettermiddager/kvelder, selv om jeg foretrekker og trene styrke om morgenen. 

 

Kjedelige: Rydde ut av og rive det gamle kjøkkenet. Hele kjøkkenet er lagt i esker, noe kastes, noe doneres bort og mye beholdes. VI har kun et overskap igjen pr i dag, og siste rest av underskap, skuffer og benkeplate forsvinne ri løpet av uken. Vi får malehjelp når det er gjort, og så skal Rolf legge gulv til helga. Neste tirsdag kommer montørene- GLEDER MEG. 

 

Strikkeprosjekt: Ferdig med skjerf til bymisjonen, en baggylue i julegave, og nå strikker jeg min første romper. Den er både skakk, jeg strikket feil siden jeg ikke skjønte oppskriften og hvordan bruke en hjelpepinne, det er litt blanda drops på strikket, men det er øvelse som gjør mester og må jo prøve noe annet enn kun pannebånd og luer. Har fått tips om en romper som er enklere å øve seg på, så den skal jeg strikke etterpå tenker jeg. 

 

Sosiale: Strikkedate med lillesøster og en venninne i Kopervik. Herlig med en formiddag med sladder, strikking og masse latter. Lørdag ble jeg spontant med en god kollega og venninne på byen, lenge siden jeg har dansa så mye på byen. Jeg drakk alkohol på fest for første gang siden operasjonen, og merker jeg tar det mer med ro, både fordi minimagen setter sine begrensinger, men også fordi jeg er litt redd for at jeg skal bli for full om jeg drikker fort. Jeg følte meg glad og oppstemt, men om det var fordi jeg koste meg veldig eller fordi jeg var beruset vet jeg faktisk ikke helt. 

 

Ukens oppdrag: Få pene portrettbilder av barna. Begge har snart bursdag, og kjekt med et klart og fint bilde av ansiktet til bilde i avisa. Har masse bilder av de selvsagt, men de er ofte situasjonsbilder som ikke alltid kun har ansiktet i fokus. Så Rolf og jeg har det som ukens oppgave- få fine bilder av de to fineste i verden. 

 



Jeg må bli flinkere å ta bilder til disse innleggene, siden dette var det eneste som hadde noe med forrige ukes hendelser å gjøre.

Rosa oktober, pupper og hjerter

Som vanlig i den rosa måneden oktober, er det et økt fokus på brystkreftforskning. Og som alltid skal man på Facebook finne en eller annen måte å vise solidaritet på gjennom "noe hemmelig". I år er det et hjerte i statusfeltet, og du får beskjed om å gjøre dette for å vise solidaritet oss kvinner i mellom. Solidaritet er viktig og bra, men samme hvor mange hjerter du setter på din status så gjør det null nada for kreftsaken.

Kreft kan kun kureres gjennom riktig behandling og hvordan vet man hva som er riktig behandling? Gjennom forskning. Og forskning er kostbart, VELDIG kostbart. Og mye av pengene som Kreftforeningen samler inn går til forskning, og de er avhengig av pengegaver fra både bedrifter, stat og privatpersoner for å få dette til å gå rundt. Kreftforeningen har også pårørendegrupper, samlinger for barn av rammede, aktiviteter for rammede og så veldig mye mer som er mulig på grunn av pengedonasjoner.

Så ja til solidaritet, men et enda større ja til å donere 20 kroner eller 200 kroner eller hva du nå enn kan avse til en sak som angår oss alle. For kreft rammer helt vilkårlig, og dessverre kan man aldri helgardere seg sykdommen. Og husk at også menn får brystkreft, så solidaritet for brystkreftrammede er solidaritet til mennesker som rammes av brystkreft, ikke bare kvinner.

Link til Kreftforeningen hvor det står forklart hvordan du enkelt kan støtte. På mange butikker rundt om kan du også støtte brystkreftforskningen ved å kjøpe refleks, pin osv. nå i oktober.

Link

Laks med rotmos og soyasaus

Når vi spiser fisk her i huset er det ofte laks eller torsk det går i, og til laks har vi nesten alltid soyasausen som jeg først oppdaget da vi hadde Adams matkasse, og som er hele familiens favoritt. 

 

Du trenger: 

Fire laksefilet

Salt og pepper

Smør

Diverse rotfrukter, jeg brukte kålerabi, gulrot og parstinakk som selges i en kombipakke på Rema 1000. 

Creme fraishe

To terninger grønnsaksbuljong

Hvetemel 

Vann

Soyasaus (kikoman)

 

Slik gjør du: 

Fisken: Legg laksen i en ildfastform eller på et brett, ha på salt og pepper og sett i stekeovnen på 180 grader

 

Rotmos: Skrell og kutt opp rotgrønnsakene i små biter og kok til møre. Hell av vann, og stamp rotgrønnsakene sammen med en god klatt smør og tre spiseskeier creme fraishe. Jevn med stavmikser. 

 

Saus: Kok opp en liter vann, og ha i to grønnsaksbuljongterninger. Lag jevning med mel og smør til passe tykk. Spe på med vannet med buljongen i, og kok i fem minutters tid. Ha i soyasaus, smak til du syns den er passe salt. 

 

Server laksefilet med rotmos, soyasaus og creme fraishe. 

 

 

 



 

Nye briller og deilig høstvær

I dag har lillebror hjemmedag med mamma siden han ikke var helt i form i går. Vi var en snartur innom barnehagen og tok bilder, og så kjørte vi til byn. Jeg hadde en avtale om å hente de nye brillene mine i 11-tiden, så da hviler lillebror i vogn mens mamma ordner briller, drikker kaffe og kjøper mer utstyr til strikkekassen (som nå må oppgraderes til to kasser).

I kveld blir det cæsarsalat og prosecco med mannen i mitt liv, i morgen skal jeg leke meg med kamera og ta bilder til julekort og julegave (til besteforeldre osv) av mine barn, samt min søsters. Søndag må jeg også finne på noe siden Rolf skal rive kjøkkenet, og da kan nesten ikke to små aktive gutter gå i veien og hjelpe.

Både i går og i dag har trening utgått pga hodeverk og pga lillebror som er hjemme, men satser på en tur og to på mølla i tillegg til fine turer i det deilige høstværet i helga. Kroppen craver trening, og jeg kjenner det veldig godt på humøret at jeg ikke har trent siden tirsdag.

Fikk ikke til å ta et skikkelig bilde med brillene på her inne på waynes på grunn av at brilleglassene reflekterte sånn.

Inspirasjon: Bursdagskaker

I oktober blir lillebror 2 år og storebror 4 år med bare åtte dagers mellomrom. Jeg elsker jo å planlegge slike ting, så Pinterest er flittig brukt om dagen. Jeg tenker at guttene skal få hver sin lille langpanne med sjokoladekake som er inspirert av noe de liker. Siden jeg er langt fra noe kulinarisk vidunderbarn på kjøkkenet, må det være noe som er enkelt å gjennomføre. Jeg har bestilt Blaze og monstermaskinene og Paw Petrol-pynt på Ebay, så får vi se om de kommer frem i tide og er brukbare. 

 

 

Foto

 

 

 


Foto
 

 

 



Foto

 

Dette bør til og med jeg klare å bruke som inspirasjon, så får vi se da om det faktisk er det.

Cæsar salat

Da jeg lagde denne salaten hjemme forspiste nesten mannen min seg. Han digget den, og denne blir nok helgekos ofte fremover. 

 

Du trenger:

400 gram kyllingfilet

En pakke bacon

Fire egg 

En pakke hjertesalat

Parmesanost

Cæsar-dressing fra Rema 1000

 

Slik gjør du: 

Stek kylling på stekepanne eller i stekeovnen til den er gjennomstekt 

Vask og riv opp hjertesalat

Hardkok fire-fem egg 

Mens kyllingen hviler steker duen pakke bacon på varmluft i stekeovnen slik at de blir sprø

 

Fordel salat, kylling, egg i ulike skåler (eller bland sammen) og server sammen med revet parmesan og cæsar-dressing fra Rema 1000. Mange liker brødkrutonger oppi, som du enkelt lager selv eller kjøper ferdig i butikk. 

 

 

 

 

 

 

 




 

#mat #salat

Min motivasjon

Det er ikke like enkelt å finne treningsmotivasjon og dørstokkmila kan være både høy og lang. Jeg har vært periodevis aktiv på treningssentre store deler av tyveårene, og gått fra supergira til støttemedlem hver gang. Jeg er veldig bestemt på at det ikkje skal skje denne gangen, og siden jeg har fått en gyllen sjanse til et sunnere liv og en lettere hverdag gjennom operasjonen, skal jeg virkelig ikke kaste den bort. Ikke mange vet at man ikke går ned i vekt for evig og alltid med en slankeoperasjon, etterhvert må man jobbe like mye som alle andre for å holde vekten ved like, bare vi legger på oss på mindre kalorier enn vanlig. Eksempelvis bør jeg ligge på rundt 1300 kcal om et års tid for å ikke gå opp i vekt igjen. Da sier det seg selv at jeg må bruke denne "gratisperioden" til å endre livsstil, og at trening og sunn, variert og proteinrik mat må bli en del av min daglige rutine, min hverdag. 

 

Jeg holder oppe motivasjonen de dagene hvor dørstokkmila kjennes lang, ved å minne meg selv på hvorfor jeg trener: 

Vektreduksjon: Selvsagt er vektnedgang en av de største motivatoren per nå. Jeg har ikke gjennomgått en slankeoperasjon uten et ønske om å redusere vekten. Likevel er det ikke vektreduksjonen som er selve målet, men det er noe som må til for å nå andre mål. Jeg ønsker ikke sommerkroppen 2017, men en helårskropp som fungerer som den skal, og som er sterk nok til å hold tritt med familien, kunne jobbe og kunne kose seg med både trening og sjokolade. 

 

Jeg ønsker en aktiv hverdag: Jeg har to fantastiske barn, som jeg ønsker skal ha en aktiv og sunn barndom. Jeg vil være i form til å kunne gå turer, leke, svømme og herje. Noen av mine beste barndomsminner er fjellturer, hele året var vi på flere turer med familie og venner. Jeg vil være mammaen som er med i fotballkampen, ikke hun som står på sidelinjen. Jeg vil at trening og aktivitet er like naturlig for meg som for barna mine. Jeg sier ikke at det blir pulsklokke og svettebånd i julesokken, og joggetur hver morgen, men en sunn og aktiv livsstil er en god gave å gi til barna sine, og da må jeg selv være sunn og aktiv. Og jeg elsker å være aktiv, selv på mitt aller største med kroniske smerter som måtte dempes med sterke smertestillende flere ganger om dagen var jeg på turer til Ryvarden og i Djupadalen, for sosialt samvær og frisk luft er noe av det beste jeg vet. Og jeg ønsker at barna mine skal vokse opp og ha gode minner om turer, aktiviteter og gøy som vi har funnet på som familie. 

For å få en sterk kjernemuskulatur. Da jeg ble alvorlig syk etter lillebrors fødsel lå jeg på operasjonsbordet i timevis, jeg lå i respirator og det tok lang tid før jeg kunne mobiliseres. Jeg måtte trene meg opp igjen til å kunne bevege meg i seng, sette meg opp på sengekanten, stå og til slutt gå. Kjernemuskulaturen min ble svært svekket av dette, og da jeg begynte å trene i fjor høst merket jeg virkelig hvor svak den var. Kjernemuskulaturen er så utrolig viktig å trene, og jeg vet hvor gale det er når den ikke fungerer. Jeg har også et fysisk krevende yrke som sykepleier, og for å kunne jobbe til jeg pensjonerer meg må jeg ha en kropp som tåler belastningene. Jeg har kjent på når kroppen ikke fungerer, og jeg har hatt en kropp som kun har fungert med sterke smertestillende flere ganger daglig- dit vil jeg ikke igjen. 

 

Trening er gøy: Trening er ikke bare en viktig og sunn del av hverdagen, men det er gøy. Det er deilig å kjenne kroppen jobbe og svette, det er til og med deilig når man er støl og lemster etter en treningsrunde. Jeg virkelig digger følelsen jeg får etter en runde med trening, enten styrke eller saltime. Jeg ler meg i hjel på dans, trener styrke til jeg faktisk må stønne litt de siste repetisjonene og jeg synger med på de kjekke sangene under spinningen (helt til jeg ikke har skikkelig pust lengre). 

 

KK-mila og Irongirl: Som nevnt tidligere i innlegg er det et mål med fem kilometeren under KK-mila og Irongirl (som er fem km) neste år. Nå har jeg også blitt utfordret av min gode venninne Nina om å løpe hele mila under KK-mila i 2018. Viktig med mål, og det er langt fra umulig å komme i løpeform på denne tiden. Selv om rekorden på mølla er milevis fra fem kilometer per nå, så merker jeg at det blir lettere og lettere å løpe nå som kiloene blir færre. 

 

Trening er sosialt: Jeg er übersosial, og elsker å være med mennesker. Jeg trives godt i mitt eget selskap også selvsagt, men jeg er sosial av natur. I en hverdag med små barn, familieliv, studier og jobb er trening et velkomment avbrekk hvor jeg møter nye mennesker og gamle kjente. Det er ikke alltid enkelt å prioritere tid til kaffi og sladder, men nå som lillesøster og jeg trener sammen flere ganger i uken, får vi dekket en del av den sosiale biten også. Vi møtes litt før trening for prat, og tar gjerne en kopp kaffi ute ved resepsjonen før vi går hjem, evt spiser vi lunsj hos henne før vi skiller lag. Min venninne Henriette og familien hennes går vi turer med i helger eller andre fridager året gjennom, og siden våre menn og barn går veldig godt overens er det null stress å dra med hele familien og få dekket både aktivisering av barn og sosialt samvær på en gang. Også kollegaer fra jobb og venninner møter jeg på trening, og får en prat og kanskje en kjapp kopp kaffi med før eller etter trening. 

 

 

 


Det er disse to som er min aller største motivator. 

 

 

 

#trening #motivasjon





 

Hva skjedde nå?

I går var det opp mot 15 grader og deilig høstsol, nevø A vasset (dog ikke frivillig, han måtte redde en fotball) og vi grillet ved stranden. I dag våkner vi til tre grader og frost på bakken. Det var en sur lillebror som ble sendt i barnehagen med baklava (lue og hals i ett), vinterdressene og hansker fikk Rolf med seg i en pose, slik at de ansatte kan vurdere om de er det beste alternativet ute i dag. Vintersko må også handles inn (hadet bra penger), så jeg må sjekke nettet litt før jeg evt tar turen på et av byens kjøpesentre. Om du har barn kan jeg virkelig anbefale Super fit som vinterstøvler. De er superlette på foten, men isolerer like bra som tyngre vinterstøvler. Med aktive gutter som elsker å klatre og utforske, sykle og springe er det viktig at de har skotøy som ikke blir klumpete og hemmende på leken. 

 

I dag og i morgen har jeg feriedager, som skal brukes til å avslutte et arbeidskrav, samt pakke ned mer av kjøkkenet. Alt vi pakker ned deles inn i: beholde, kaste og donere bort. Maling og slikt kjøpte vi på lørdag, gulvet var det tomt for, så det henter vi i starten av uken og i uke 42 får vi nytt kjøkken. Før den tid må vi  bare tømme kjøkken, rive det, rive tapet, male på nytt, legge gulv og ha rørlegger og elektriker på besøk. Puh, det blir travelt, og ikke minst litt stusselig uten kjøkken en tid, men gjett om det er verdt det når det nye, fantastiske kjøkkenet vårt står klart, sånn cirka akkurat i tide til å feire bursdagen til guttene. 

 

 

 

Å skippe stein på vannet er stor stas. 

 



Fatastisk utsikt fra en strand på Utbjoa i går.

 

#søndag #høst
 

Denne ukens

Trening: Fem økter: Dans 45 min, Pilates 30 min, styrketrening 70 min og intervall 4x4 på mølle. Kroppen savner trening etter mer en to dager fri, så måtte hive inn en intervalltrening i helgen. Elsker at trening er blitt noe både kropp og hode trenger, og har skrevet litt om motivasjon her.

Høydepunkt: Vel, husmor som jeg er må jeg innrømme at kinodate med en god venninne for å se Bridget Jones' baby fredag kveld var deilig.

Veldedige: Er snart ferdig med første skjerf til bymisjonens strikkeaksjon. Det er nok mange son strikker, for garnet er utsolgt flere steder. Sparkjøp hadde fått beskjed om garn som kunne brukes i tillegg til det "offisielle", så nå strikker jeg oransje skjerf med innebygget refleks i.

Middag: Herrefred, i går spiste vi en slags "sop i hop" wok med scampi, SÅ godt. I slike situasjoner er det nesten skit å ha minimagen, for jeg skulle gjerne hatt en scampi og tre til før jeg gav meg. Tror jeg må dele oppskrift på den.

Strikkedille: Denne uken har jeg brukt nesten to tusen kroner på strikkedillen min. Først bestilte jeg for 700 kroner på garnius.no, så handlet jeg garn på sparkjøp til julegaver og strikkeaksjonen for rundt 900 kroner, i tillegg kjøpte jeg noen flere strikkepinner der og på Obs.

Nedtur: Dumping på tirsdag, snakk om å bli grisedårlig av favorittdesserten. Les mer her.

Den onde pannacottaen.

En ser ikke vakker ut når man trener rompe så det svir i hele bakenden og litt til. Storebror deklamerte at "mamma, du har stor mage og litå rompa" her en dag, og det har han (dessverre) helt rett i, så her trenes det rompe, rompe og rompe om dagen.

Lørdagswok med scampi- NAM!

Dokumentar: Amanda Knox

I 2007 ble en britisk utviklingsstudent drept i Italia, en grusom hendelse som utviklet seg til tidenes mediesirkus og rettsak mot Amanda Knox og kjæresten Raffaele. Jeg bodde i Italia som utvekslingsstudent når dette skjedde, og husker saken godt og har fulgt den i disse ni årene som er gått siden drapet.

Nå har Netflix sluppet en dokumentar som intervjuer både de tiltalte, journalister og aktoren som førte an i sirkuset som denne saken ble. Løgner, villedelse, beskyldninger, konspirasjoner- ja, den saken har alt. Og dokumentaren er ganske bra asså, selv om det nok alltid kommer til å henge en sky over Amanda Knox sitt rykte, samme hvor frikjent hun ble til slutt.

En lørdag med Pepsi Max, strikketøy (skjerf til kirkens bymisjon) og dokumentar er akkurat passe deilig.

Cecilie

Cecilie

34, Haugesund

Veien mot et nytt og lettere liv etter slankeoperasjon / Gastric sleeve mai 2016. Blogger om mye rart, men primært om livet som overvektig, slankeoperert, kone, karrierekvinne, student og mamma.

Kategorier

Arkiv

hits