Hvorfor er det så vanskelig å spise sunt ute?

Den siste tiden har jeg bemerket meg at det er vanskelig å spise sunt når man skal spise på cafe eller restaurant. En skulle jo kanskje tro at i et Norge hvor flere og flere er opptatt av et sunt kosthold, og hvor- paradoksalt nok- det stadig øker med antal overvektige, ville være et marked for sunnere alternativ når man skal kose seg ute.

Ofte er salatene dekket i dressing, full i brødkrutonger eller pasta, pommes frittes er standard tilbehør og det er skjelden småretter som inneholder fisk, med mindre du vil ha "fish and chips" da. Jeg har noen ganger forsøkt med moderering av eksisterende retter, spurt om jeg kan få salat i stedet for pommes frites, få dressing ved siden av eller om det er mulig å få en halv voksenmeny til eldstemann, men ofte oppleves det som om servitørene syns du er passe kravstor da. Noen ganger har jeg til og med fått nei, fordi "kokken liker ikke bingo-bonger". Også barnemenyer er full av frityrstekt mat, hamburger eller pølse. En skjelden gang kan man oppleve å få laks, men det er langt fra standard.

Nå sitter jeg på en cafe på et kjøpesenter i Haugesund, nyter en kaffi mens jeg venter på foreldrene mine. Jeg kunne godt tenkt meg noe å bite i, men siden alternativene var noe fra en typisk cafemeny, søtsaker som croissant, en smoothie eller en heller begredelig pastasalat. Tenk så deilig om de hadde hatt litt oppskåret frukt som jeg kunne kost meg med til kaffien, en lavfett youghurt med litt nøtter over, eller til og med noe mørk sjokolade, som er bedre enn søte bakervarer. Smoothie er sunt og godt, men ikke akkurat det jeg har til kaffien.

Selvsagt trenger man ikke noe til kaffien, men det hadde vært fint med et alternativ om man ønsker det.

Hvorfor er jeg overvektig?

Mens jeg venter på innkallelse til sykehuset her i Haugesund, tenker jeg en del på hva de kommer til å spør på samtalen jeg antar jeg skal ha der. Har egentlig fått lite informasjon til nå, vet bare at jeg har krav på helsehjelpen jeg har blitt henvist for (vektreduksjon), men lite om hva som skjer før en eventuell operasjon. Jeg ser for meg alt fra å møte overlegen fra helvete som skuler på deg som om du er verdens verste menneske som har blitt så overvektig, til ha lange monologer i hodet mitt hvor jeg forsvarer hvorfor jeg trenger en operasjon.

 

Samtidig så tenker jeg på hvordan har jeg klart å bli så stor som dette? Hvorfor har jeg ikke satt bremsen på for lenge siden? Svaret er at jeg ikke har noe godt svar. Overvekt er mer enn bare for mye kalorier inn og for lite energi ut. Det er mye mer komplekst enn som så, og jeg tror det er derfor det er så vanskelig å diskutere overvekt. Både med den det gjelder, men også i et samfunnsperspektiv.

 

Ofte blir det en diskusjon der vi overvektige stemples som late og stakkarslige, dessverre syns jeg avtroppende leder i foreningen for overvektige, Jørgen Foss, har gjort sitt for at det er en vanlig oppfatting- at vi er stakkarslige. Han har hatt mange gode innslag i debattene, men mer enn en gang har jeg tenkt, selv som overvektig, at vi er vel ikke bare en gjeng med syklinger som ikke skal ta ansvar for vår egen dårlige helse? Ja, overvekt er mer sammensatt enn at bare mindre mat og mer mosjon hjelper, men vi må huske at i mange tilfeller hadde vi ikke vært overvektige om vi kontrollerte inntak og uttak bedre.

 

Overvekt er forbundet med skam. Mange skammer seg over at de så tydelig viser at de ikke har god helse. Overvekt kan skyldes medisiner og sykdom, men det er resultatet av dette som vises i en stor kropp. Mennesker tenker ikke automatisk at du er et resultat av noen man ikke kan kontrollere når de ser en overvektig person. Og derfor skammer vi oss, vi er synlige bevis på hva som skjer når man ikke klarer å kontrollere seg.

 

En av grunnene til at jeg er overvektig tror jeg kommer av at jeg ikke har innsett hvor stor jeg er, før jeg var så stor at det var blitt et problem. Da jeg var på Grete Roede kurs husker jeg at jeg fikk sjokk da vekten viste 110 kilo. Hvordan blir man 100 kilo uten at man tar tak i det før? Jeg tror jeg rett og slett har ignorert det, latet som om det ikke brydde meg og tenkt at jeg skal jo slanke meg når..

 

Jeg har alltid vært ?stor for alderen?, og var høyere enn min mor allerede på barneskolen. Jeg var likevel aldri et lubbent eller tykt barn. Overvekten kom først etter jeg var ferdig videregående. Jeg husker jeg fant ballkjolen min fra da jeg var russ, den var i str.36. Da begynte jeg å gråte, for tenk at da jeg hadde den størrelsen syns jeg også at jeg var for stor. Nå vet jeg at jeg er overvektig (hallo, jeg kvalifiserer til fedmeoperasjon, og det for mange kilo siden), men tenk at jeg trodde det den gang! Jeg skulle gitt mye for å hatt et bedre selvbilde den gang, hvem vet, kanskje hadde det ikke gått så til helvete med helsa mi da?

 

Svaret på hvorfor jeg er overvektig er ikke riktig et svar, for jeg kan ikke gi et. Men jeg vet at jeg er nødt å tak i min egen livsstil, nå og for alltid. Jeg har allerede begynt med mer mosjon og tenker mer over hva vi putter i oss her hjemme. Destruktive tanker hjelper aldri, så selv om jeg vet at jeg må ha hjelp til å redusere vekten, gjør jeg mitt for at helsen min bedres fram til jeg får helsehjelpen jeg kvalifiserer for. Jeg skammer meg ikke over at jeg trenger hjelp, selv om jeg alltid kommer til å skamme meg over at jeg mistet kontrollen så til de grader over min egen helse.

Cecilie

Cecilie

34, Haugesund

Veien mot et nytt og lettere liv etter slankeoperasjon / Gastric sleeve mai 2016. Blogger om mye rart, men primært om livet som overvektig, slankeoperert, kone, karrierekvinne, student og mamma.

Kategorier

Arkiv

hits