Ukesmeny

Ny uke, ny ukesmeny- noe forsinket da, men sånn er livet i blant.

Mandag: hjemmelaget hamburger med brie, aioli og søtpotetfries.

Tirsdag: gratinert kjøttrett med hjemmelaget potetstappe.

Onsdag: laks med søtpotetmos, stekt hjertesalat og brokkoli.

Torsdag: tacosuppe med rømme og mais.

Fredag: grove fiskekaker med kokte gulrøtter poteter.

Lørdag: risengrynsgrøt om formiddagen og Cæsar salat med kylling om kvelden.

Søndag: spise ute etter søndagstur.

Gårsdagens middag; hjemmelaget hamburger.

Cæsarsalat med hjertesalat, parmesan, sprøtt bacon, kokt egg og kylling.

Gi blod

Blogginnlegget mitt Jeg lever fordi du er blodgiver lever sitt eget liv om dagen, etter linken til innlegget ble delt på Facebook-siden Gi Blod. Jeg syns det er veldig fint at budskapet om å bli blodgiver når ut til flere, selv om det er like sterkt å se, og lese, innlegget som omhandler mitt livs kamp, hver eneste gang. Jeg har fått flere tilbakemeldinger fra personer som har meldt seg som blodgiver etter å ha lest selve blogginnlegget eller leserinnlegget i Haugesunds avis basert på den teksten. Og det gjør meg så stolt! Jeg håper budskapet når frem til flere, og at mange, mange mennesker melder seg som blodgivere.

Norge er i bunnsjiktet når det kommer til antall blodgivere, og det er behov for mange, mange fler. Hver eneste dag er det mennesker som er avhengig av blodtransfusjon for å overleve, som følge av sykdom eller ulykker. Så få ræva i gir, og bli blodgiver om du kan- så er du med å redder liv.

Nederlag

Jeg var så glad og stolt da jeg 12.desember ble friskmeldt til å jobbe fulltid (med noe tilrettelegging) igjen. Etter mer enn to år som kronisk smertepasient skulle jeg endelig ut av gradert sykemelding og tilbake i mitt rette element. Det har dessverre blitt en kortvarig lykke. Der er tydelig at jeg har behov for mer tilrettelegging og kanskje litt andre arbeidsoppgaver, for nå er smertene og gangproblemene de fører med seg er tilbake og det kjennes som et forbanna nederlag.

Jeg elsker jobben min som spesialsykepleier. Jeg elsker å jobbe med mennesker, og vet jeg er dyktig i jobben min (fuck Janteloven!) og det er min vei i livet å jobbe innen sykepleierfaget. Selvsagt er det en utfordrende jobb, selvsagt klikker jeg tidvis både på system og situasjon, selvsagt har jeg dager da jobben føles som en fiende. Men likevel så elsker jeg den- og min skjebne er å jobbe med dette på en eller annen måte. Jeg kan ikke forestille meg at jeg ikke skal jobbe med sykepleie eller mennesker i en aller annen form, og derfor føler jeg veldig sterkt på det å igjen kjenne på en vond kropp, for med disse smertene kommer nederlagsfølelse, jeg blir trist og lei meg, og så jæ****g sur. Det er slitsomt og utmattende å ha det vondt, det er pyton å måtte ta smertestillende for å kunne fungere til enkle hverdagsaktiviteter og jeg er så lei av at det alltid er noe med meg!

Er det ikke på tide at jeg bare kan fungere? Levere tilbake denne teite diagnosen, og få leve normalt. Jeg trenger ikke noe spektakulært for jeg er ellers veldig fornøyd med og glad i livet mitt med familie og venner. Jeg har det jeg trenger, unntatt en fungerende kropp. Selvsagt finnes det mennesker med verre diagnoser enn meg, men man har faktisk lov å kjenne på at det føles urettferdig, selv om andre har det verre.

Nå får vi se hva som skjer, men har fått legetime slik at jeg kan henvises til CT og kanskje fysioterapi. CT for å utelukke om det er noe galt som kan fikses, og fysio for å styrke kroppen og på den måten kanskje få en kropp som fungerer bedre. Jeg gir aldri opp, selv om jeg har veldig lyst til det noen ganger. Jeg er en fighter, jeg skal jobbe og jeg skal kunne være en tilstedeværende og aktiv kone, mor, kollega og venninne. Jeg har kjempet meg fram fra å ligge i respirator etter å nesten dø flere ganger, jeg trente meg opp til å gå på kortere tid enn forventet, jeg har overvunnet et smertehelvete hvor jeg om nettene lå i stua og brølte inn i en pute fordi sterke morfinpreparat ikke en gang kunne ta smertene. Jeg har gått fra å ikke kunne gå 500 meter uten grusomme smerter til å trene flere dager i uken og jeg bærer mine arr med stolthet fordi jeg er en overlever. Så jeg gir ikke opp, jeg skal til bunns i dette og om jeg må innfinne meg i at jeg "bare" er en kroniker på smertefronten, så skal jeg jammen meg finne en løsning på det også.

Men jeg må bare få lov til å være skuffet en liten stund, syns litt synd i meg selv før jeg børster støvet av meg og er klar til kamp. Det fortjener Rolf og barna, det fortjener familie, jobb og venner. Og aller mest: DET FORTJENER JEG!

Heldigvis har jeg de beste i verden på mitt lag. Min bauta er en ektemann, mine fantastiske barn og venner og familie ellers som mange bare kan drømme om. Og heldigvis for det, for om jeg skulle prøve å gi opp, er det nok av folk som kommer til å gi meg et realt spark i ræva for å komme over kneika.

Gammelt ansikt..?

En av de følgene av slankeoperasjon som jeg bekymret meg for når jeg skulle til pers, var faren for at det raske vekttapet sørger for at man ser gammel ut i ansiktet. Man er da forfengelig selv om man har høy BMI, og som en kvinne på snart 35 år, har jeg selvsagt ikke lyst til å se ut som jeg er 10-15 år eldre. Merkelig nok er denne følgen noe mange tenker på, for mange har påpekt at jeg er en av de heldige som ikke har opplevd å se mye eldre ut etter et stort vekttap, jeg har til og med hørt det brukt som et argument mot slankeoperasjon! Selv om jeg ikke vil se gammel ut, er helsegevinsten av vekttapet mye viktigere og hadde trumfet faren for et gammelt ansikt uansett.

Jeg tenker at man nok fort kan se eldre ut i ansiktet ved stort vekttap av ulike grunner, kanskje først og fremst fordi man får en del overskuddshud som henger litt. I tillegg til at man kan fort se litt avmagret ut i ansiktet når man mister alt overflødig i kinn og hake. Og begge deler forbindes med et eldre utseende.

Heldigvis er det mye man kan betale seg ut av, så om de siste kiloene som skal av tas fra ansiktet, kan jeg alltids stjele litt fett fra en annen kroppsdel og betale noen for å sprøyte det inn i kjakene mine. Jeg sparer til slike tiltak på sparekontoen jeg har kalt rekonstruksjon.

Brillefin

Laks med hjemmelaget potetstappe, kokt gulrot og sweet chilli

Selv om vi sikkert ikke har fisk ofte nok, forsøker vi minst en eller to fiskemiddager i uken. Laks på menyen er alltid en sikker vinner, og da vi er litt lei soyasausen nå, ble det med en liten spicy vri denne gang:

Du trenger:

Fire laksefileter

10-12 poteter

Smør

Salt og pepper

Gulrøtter

Melk

Sweet chilli-saus.

Slik gjør du:

Skrell potetene og kok dem til de nesten faller fra hverandre. Kok gulrøttene møre. Ha laksefileten i en ildfast form, ha over en god klype maldonsalt og litt pepper før du setter den i ovnen på 200 grader i rundt 15 min. Når potetene er myke, sil av vannet og mos de sammen med en klatt smør og litt melk til ønsket konsistens. Server med sweet chilli-saus over laksefileten, og gjerne litt lettrømme til.

Dette gleder jeg meg til i 2017

Dette innlegget fant jeg under arkiv, så jeg er litt sent ute med mine planer for 2017:

Få inn igjen gode treningsrutiner. Jeg har byttet treningssenter da Actic og en fulltidsturnus ikke går så godt i lag pga noe lite timetilbud. Gleder meg stort til spinning, styrke og zumba i månedene fremover, både alene og med fine treningsvenninner.

Jobbe fulltid igjen- jeg ble offisielt friskmeldt i desember, og selv om jeg fortsatt trenger noe tilrettelegging er det som å vinne i Lotto og kunne jobbe tilnærmet som før. Tenk at jeg har gått fra å være så smertepåvirket i hverdagslivet at jeg nesten var arbeidsufør til å jobbe og knapt nok huske sist jeg tok en hodepinetablett. Det er travelt å gå 100% turnus i tillegg til familie, skole og et sosialt liv, men å være der igjen føles som en seier. Jeg kjenner jo at kroppen fortsatt har sine vondter, og jeg skal til legen for å få henvisning til CT/røntgen, og evt fysioterapi. Rett og slett for å utelukke at jeg ikke har noen skader etter fødselen og alt som skjedde som kan fikses. Jeg er likevel innstilt på at jeg nok alltid vil ha noe smerter og at jeg kanskje blir fortere tappet for energi på grunn av kropp som aldri blir helt hundre prosent. Men det er greit, jeg er bare takknemlig for å være i live.

Reiser. I februar skal jeg til Malmø og besøke en venninne, så blir det jentetur til Italia i april før Rolf og jeg setter nesen mot Barcelona i mai. Jeg har sagt til Rolf at jeg kommer til å kjøpe tur til han i bryllupsdagspresang hvert år, og jeg smaker på byer som Berlin, Praha og Amsterdam for neste gavetur.

Starte med masteroppgaven. Jeg besto eksamen (og der var jeg nesten sikker på jeg ikke skulle siden jeg følte alle hadde svart annerledes enn meg, men jeg fikk til og med en grei karakter!). Veileder fikk jeg tildelt i går, og jeg er kjempefornøyd med den jeg skal samarbeide med de neste 18 mnd.

Sommer ved sjøen. Vi bor 300 meter fra vårt lille sjøparadis, som er svigerforeldrene mine sitt naust med sjølinje, brygge, båt og forhåpentligvis sol, sol og sol.

Tur til Ullensvang hotell med familien. Pappa har så lyst at vi skal samles til en helg med hele bøtteballetten. Jeg stemte for perlen i Hardanger, og satser på vi får oss en tur inn på et hotell jeg har ønsket å bo på hver gang jeg har passert det.

Begynne planlegging av Californiaturen 2018. Vi har så smått begynt, men om ikke så lenge planlegger vi å finne dato for avreise, bestille hus osv. Som jeg gleder meg!

Jentetur til Gaustatoppen i september. Vi skal feire C sin bursdag på toppen med champis og norske flagg.

Guttene blir større, i år blir de fem og tre år. Dagene fyker forbi, og jeg elsker alle hverdagene- og det er de det er flest av. Kaotisk, hektisk og helt fantastisk. Storebror skal over i skolegruppen i barnehagen etter sommeren, tenk at han snart skal skrives inn på skolen. Lillebror har sluttet med smokken, og i sommer er det på tide å kaste bleien og slutte meg formiddagshvilen. Noe sier meg at det blir hakket tøffere med den bastante to-åringen enn med den pliktoppfyllende storebroren.

Mange turer i nærområdet. Vi er glad i å komme oss ut hele gjengen, så det skal bli deilig med fine turer i løpet av året.

Helt normalt med to unger som kravler oppå hodet til mor.

Sommer ved sjøen.

Jentetur er livet!

Sånn går dagene

Livet er ganske likt uke for uke om dagen. Jeg går og venter på å få tildelt veileder til masteroppgaven, jobber fullt, er med barna og sniker inn en og annen date med venner her og der. I dag har jeg avtale hos frisøren, fikse fjøra litt før det er ukeshandel på agendaen.

I helga var vi i Stavanger på besøk, og fikk kosa oss med rattkjelke-aking, litt egentid for oss foreldre (som resulterte i ny parkas og utebukse fra Fjellreven til mor, og lunsj på en italiensk favoritt i Stavanger sentrum) og kvalitetstid med familie. En deilig helg konkluderte vi med på turen hjem i går.

Denne uka er travel med arbeidshelg, trening, jobb, allidrett og et hus som virkelig trenger en shinings. Ukesmenyen ser slik ut:

Mandag: pølsegrateng med fullkornspasta (nødløsning).

Tirsdag: laks med søtpotet og valnøtter.

Onsdag: hjemmelaget kyllingsuppe.

Torsdag: Tomatsuppe med ost, egg og ferskt brød (middag og kvelds kombinert pga allidrett).

Fredag: Chilli con carne til middag. Reker og prosecco til de voksne som kveldskos.

Lørdag og søndag ser vi litt an, siden jeg har arbeidshelg.

Ut på tur med tante.

Ukesmeny

Det er ikke alltid enkelt å finne på noe til middag, men det gjør ukeshandlingen så mye enklere om man vet hva man skal ha før uken starter. Da jeg går turnus på fulltid er det noe av middagene som kanskje ikke blir laget de dagene jeg er på kveldsvakt, samt at vi ofte rokkerer rundt på dagene alt etetr hvor travelt det er, Nå om dagene er torsdagen ofte en dag hvor vi har middag sent, da storebror er på all-idrett fra 17-18,og vi derfor ofte gir barna smudi, frukt eller yoghurt når de kommer fra barnehagen, så har vi middag og kvelds kombinert når treningen er ferdig. 

 

Denne uken har vi planlagt: 

Mandag: Karbonader med hjemmelaget potetstappe og kokte gulrøtter. 

Tirsdag: Kyllingwok.

Onsdag: Ovnsbakt torsk med rotmos og chorizosalsa,

Torsdag: Kjøttboller med fullkornspasta, løk og baguetter.

Fredag: Svinefilet med soyasaus, asparges og potetstappe. 

Lørdag: Risengrynsgrøt. 

Søndag: Hjemmelaget hamburger med søtpotetfries og brie. 

 

 

 





 

 

 

Endelig!!

Et av de målene jeg har ventet på etter operasjonen er å endelig være tosifret antall kilo igjen. Og i dag viste vekten endelig under 100 kilo! Etter å ha stått mer eller mindre stille siden starten av desember har jeg gått ned nesten to kilo den siste uken. Jeg er SÅ GLAD! For mange virker det nok helt sinnsykt at man kan veie tresifret, men det er jo helt forståelig- det er sykt å tenke på at jeg har gått ned så mye, og først nå bikker under hundre kilo.

Feirer med en tur i svømmehallen med mann og barn, deilig svinefilet til middag og bretting av klær. ❤ husmorlivet

#sleeve #gastricsleeve #hurra

Ser nå hvor få bilder jeg har som virkelig viser hvor stor jeg var for under ett pr siden, så her et random bilde fra en selfiesession mens vi ventet på flyet hjem fra JFK.

Hvor mye spiser du?

Det kanskje mest stilte spørsmålet jeg får etter operasjonen er hvor mye jeg klarer og spise. Det varierer veldig etter hva jeg spiser, for eksempel klarer jeg veldig lite pasta og storfekjøtt, men kan spise mer kylling og fisk i en porsjon. Nå som jeg har mer oversikt over hva jeg tåler og hvor mye jeg trenger i løpet av en dag, er jeg blitt flinkere til å beregne hvor mye jeg tar på tallerkenen.

Jeg syns ikke det gjør noe når folk påpeker mengden jeg spiser, men jeg vet noen syns det er unødvendig eller ubehagelig når det bemerkes. På restaurant kan det bli litt kleint når servitøren henter tallerkenene og det ser ut som jeg kun har pirket i den, men jeg bryr meg mindre og mindre om det- jeg kommer aldri til å kunne spise opp likevel.

En middagsporsjon for meg: en halv laksefilet, noen skiver bakt søtpotet, noen biter mangosalat og soyasaus. Brukte cirka 20 minutter på dette, og ble mett uten ubehag.

Ukeshandling

Vi prøver med jevne mellomrom å ha ukeshandling som vane i familien. Det blir fort dyrt med småhandel gjennom uken, da det ofte havner noe i handlekurven som i utgangspunktet ikke skulle oppi. Derfor starter jeg denne uken (hadde aftenvakt i går, så det er som om uken min starter i dag) med å handle middager for store deler av uken, slik at vi har planlagt hva vi skal spise hver dag og vi kan handle melk, frukt og brød når det trengs utenom.

Denne ukens meny:

Tirsdag: Laksefilet med mangosalat og søtpotetbåter.

Onsdag: Indisk kyllinggryte med salat og papadams.

Torsdag: Fiskekaker med brun saus, gulrøtter og poteter.

Fredag: Taco.

Lørdag: Risengynsgrøt på dagen, hjemmelaget pixxa med salat og jukse-aioli.

Søndag: Svinefilet med grønnsaker og soyasaus.

Av og til bytter vi dag på hva vi har til middag, men dette er planen. Jeg har også handlet inn ingredienser til proteinrundstykker, slik at jeg kan variere frokost da det har blitt litt mye egg og Go' morgen-yoghurt zero med vaniljesmak i det siste.

I julen spiste jeg meg lei på speltlompe med sildesalat. Kunne trodd jeg var 90 år av og til når man ser på hva jeg spiser, men men.

Helligdager med minimage

Denne julen har vært min første med minimage, og jeg syns den har gått ganske greit. Jeg tåler jo det meste bare det ikke blir for store mengder, noe som gjør at jeg dessverre også kan synde en del. Det har blitt både julekaker, sjokolade, karameller og potetgull, men nå er det virkelig nok kjenner jeg. Jeg er møkkalei det usunne og er mer enn klar til at de gode rutinene skal gjeninnføres. 

 

Det har vært en del god mat i julen, og jeg tåler både pinnekjøtt, ribbe og kalkun, men i veldig små mengder. Tilbehør som kålerabistappe, rødkål, ulike grønnsaker, saus og waldorfsalat går også fint, men prioriterer selvsagt proteinet først også i høytiden. Med mye tung mat og tilbehør må jeg spise mye saktere enn vanlig, og passe på å tygge maten ekstra godt slik at ikke store, tunge biter med mat kommer ned i magesekken- det blir fort veldig ubehagelig. 

 

I vår familie er julefrokosten nærmest hellig, og vi har alltid mye godt pålegg, egg, sild og baguetter på bordet, og vi sitter lenge og koser oss med måltidet. Jeg har da tatt en halv baguett som jeg deler i to-tre deler alt etter hvor lang den er, og har deilig pålegg på hver bit. Av og til mauler jeg litt pålegg og egg ved siden av. Kaffi og annen drikke sparer jeg til 20-30 minutt etter jeg har spist slik at jeg ikke får smerter eller kvalme av for mye i magesekken på en gang. Mellommåltid nå i høytiden har bestått både av de vanlige YT-drikkeneog diverse yoghurter, men også speltlompe med godt pålegg i-som for eksempel sildesalat, roastbiff eller røkelaks. 

 

Vi har hatt både juleaften, 1.dag og nyttårsaften med gjester her hjemme, og da er det jo jeg som har hovedansvar for mat og dessert, og det er enklere å både servere mat jeg tåler og kunne spise mellommåltider i farten på kjøkken uten for mye oppmerksomhet rettet mot akkurat det. Slik sett har helligdagene med minimage gått overraskende greit, det er heller det at de gode vanene må tilbake. Det bør bli enkelt nok når man egentlig er møkkalei konfekt, marsipan og andre snoperier som ligger rundt over alt både på jobb og hjemme nå i høytiden. Ja til salat, grønnsaker og snacks kun i helgene- da blir jeg mindre daff og fungerer så utrolig mye bedre enn nå som høytidskroppen kjennes både på inn- og utsiden. 

 

Etter nyttår blir det mer avokado og egg og litt mindre New York-cheesecake. 

 




 

Velkommen 2017

Selv om nyttårsforsetter ofte har en tendens til å blir brutt, er det ikke dumt med noen mål for året uansett. Noe å strekke seg litt etter i hverdagen- her er mine: 

 

- Jeg vil ned de siste 25 kiloene som er igjen til jeg har trivselsvekten i løpet av 2017. Jeg har snart gått ned femti kilo, og er veldig glad for det selvsagt. Men det er fortsatt overvekt som må bort, og jeg håper kombinasjon av gode vaner, fortsatt effekt av operasjon og treningsglede skal hjelpe ed ned de siste kiloene. 

 

- Minst tre treningsøkter i uken. Dette har fallt litt bort inni mellom skole, jobb, familie og helligdager den siste tiden, men i morgen melder jeg meg inn på YES treningssenter. Jeg må også booke en PT-time på slik at jeg får et like godt styrkeprogram som jeg har hatt. Gleder meg allerede til første spinningtime. 

 

- Ha aktive helger med familie og venner, eller alene. Turer i skog og mark, gå i svømmehallen, lekeland, mate ender, spise middag sammen og annet knask. Både vi og barna koser oss sånn når vi finner på noe kjekt i helgene, og ingenting godt kommer ut av helger uten litt aktivitet og kos. 

 

- Reise- både alene og sammen med barna. Det er allerede avtalt en del kjekke turer, med Malmø nå i februar for å besøke en venninne, jentetur til Bologna (Italia) i april og kjærestetur til Barcelona i mai. Vi ser for oss en tur til Grand Canaria med ungene enten i sommer eller tidlig høst til leiligheten til svigers, og kanskje en tur til Gdansk eller noe på forsommeren, sammen med et vennepar som også tar barna med. Det snakkes også om en helg til Ullensvang hotell sammen med foreldrene mine, lillebror og lillesøster med familie. Tradisjonen tro blir det Kinsarvik med gode venner i juni, med campingkos og Mikkelparken for en helg. 

 

- Bli kjent med nye mennesker her vi bor. På tirsdag skal jeg på innebandy-trening med damer fra feltet ikke langt fra her jeg bor. Kjekt å møte "naboene" annet enn i garderoben i barnehagen, og være litt sosial også i nærmiljøet. 

 

- Springe Irongirl med C og femkilometeren under KK-mila. Dette har jo vært to av målene med hele vektreduksjonen, så nå må jeg ta meg i nakken og begynne med løpetrening. Jeg hater jogging, men som har en hemmelig drøm om at det skal bli kjekt. 

 

- Gå til Gaustatoppen i september. I år skal vi feire C sin bursdag på toppen av et fjell med champis og sang, planlagt av meg selvsagt. Jentetur kombinert med en fantastisk topptur og utsikt- kan det bli bedre? 

 

- Strikke og lese mer. Jeg må bli flinkere til å koble av hjernen innimellom, og legge bort skole, mobil og sosiale media. Derfor skal jeg bli flinkere til å lese bøker som ikke er pensum, og fortsette med å strikke- to ting jeg liker veldig godt, men som litt for ofte bortprioriteres. 

 

 

 


Stemningsbilder fra gårsdagen, to blide gutter som elsker stjerneras og raketter. 

 

 

 

#nyttår #forsetter #2017

Cecilie

Cecilie

34, Haugesund

Veien mot et nytt og lettere liv etter slankeoperasjon / Gastric sleeve mai 2016. Blogger om mye rart, men primært om livet som overvektig, slankeoperert, kone, karrierekvinne, student og mamma.

Kategorier

Arkiv

hits