JEG LEVER FORDI DU ER BLODGIVER

Da lillebror kom til verden for to år siden fikk jeg komplikasjoner, STORE komplikasjoner. Jeg var så syk og ustabil at Rolf og familien fikk beskjed om å forberede seg på at den nybakte mor ikke ville overleve, fordi jeg regelrett holdt på å blø i hjel.

I timevis ble jeg operert på etter det akutte keisersnittet som bragte en perfekt lillebror på 4270 gram og 53 cm til verden. Det ble keisersnitt da jeg fikk smerter mellom riene og man ikke kunne utelukke en sjelden komplikasjon, at livmoren min holdt på å revne. Det ble etter hvert klart for kirurgene at den ikke var revnet, men jeg blødde innvendig, og de fant ikke hovedblødningen, men jeg blødde flere steder. Vevet mitt var ødematøst og de opplevde at stingene de sydde bare sprakk opp igjen. Flere overleger fra forskjellige kirurgiske spesialiteter ble kalt inn (en sprang fra ungene i full fart) for å bistå i livreddende operasjoner. Anestesipersonell ble ringt midt på natten for å komme inn ekstra, mellom annet for å gjøre klar en blodvaskemaskin. Og opp i alt dette stod familien og vennene mine med en storebror hjemme og en lillebror på sykehuset som holdt på å miste mammaen sin.

Til slutt ble jeg lagt med åpen buk (de la kompresser i hele bukhulen min uten å sy meg sammen) i respirator på intensivavdelingen, slik at de kunne legge en plan mens jeg forhåpentligvis ble mer stabil.

Neste morgen ville de forsøke en metode som kalles embolisering- de ville gå inn i lysken med kamera for å se om de kunne lokalisere hovedblødningen uten å åpne meg unødig. Dessverre fikk jeg massivt blodtrykksfall, og var igjen nærmere døden enn livet. I morgentimene hadde det kommet to karkirurger fra Stavanger i luftambulansen sammen med blodplasma da laben på sykehuset begynte å gå tom- på grunn av meg. Disse kirurgene omtrent kidnappet meg fra røntgen og fikk åpnet meg inne på operasjonssalen. Da klarte de etter hvert å lokalisere en blødning i bekkenet, og jeg sluttet å blø.

I følge operasjonspapirene mine fikk jeg 25 enheter blod og 17 enheter blodplasma. Planlagte operasjoner ble avlyst, det satt mennesker og ba både på de ulike avdelingene for et menneske de aldri har møtt, og min søster sa til de hun snakket med at det eneste som kunne gjøres nå var å be. Familien min ble ivaretatt på en fantastisk måte av sykepleiere, jordmødre, kirurger og andre ansatte. De fikk et eget rom på barselavdelingen med senger slik at de kunne være nær meg, og samtidig være med lillebror. Min søster ammet fortsatt nevø M, så hun pumpet seg og donerte det til lillebror. De fikk informasjon og klemmer, håp og realitetsorientering. De fikk se meg når jeg lå i respirator og da jeg våknet kom de ned fra barsel med brystpumpe siden jeg var veldig klar i fødebrevet mitt på at jeg ville amme. Da jeg gikk for første gang etter jeg våknet, med små skritt mens jeg lente meg på en prekestol stod hele avdelingen å klappet og heiet meg frem- de viste hva det betydde for meg å endelig kunne gå igjen, og hvor mye smerter det kostet meg å trene meg opp til å klare den lille gåturen i korridoren på barselavdelingen.

Min bønn er at alle som har mulighet melder seg opp som blodgiver. Jeg lever fordi mennesker donerer blodet sitt. Jeg lever fordi mennesker tar seg tid i en travel hverdag til å donere en halv liter edle røde dråper. Barna mine har en mamma og mannen min en kone fordi det er mennesker som donerer blod.

Her er jeg og lillebror på intensivavdelingen ved Haugesund sykehus. Han kom på korte besøk noen ganger til dagen slik at vi fikk kose litt med hverandre og bli kjent.

8 kommentarer

veronica Rona Thomassen

21.10.2016 kl.18:16

Den skumleste natten noen sinne! Det presset på i brystet mitt, en klump av angst for at den neste meldingen fra sykehuset skulle være den verst tenkelige. Tårene strømmet da jeg fikk vite hvor ille det lå an, tanken på at du lå der med åpen buk var uvirkelig og alt jeg klarte å hulke frem Håkon var, -Jeg kan ikke miste et søskenbarn til. I vår familie er båndene mellom enklete søskenbarn sjeldent sterke.

Følte jeg lå og pustet for deg den natta mens jeg nærmest messet at du måtte få bli, få leve, få være mamma og bli kone. Hendene mine lå knyttet og nå og da løftet jeg dem opp, opp mot himmelen og ba så tynt jeg kunne til de makter som måtte eksistere om å få beholde deg.

Jeg ble hørt, vi ble alle hørt og i gjengjeld får vi høre latteren din.

Masse mye glad i deg og jeg vet du vet det.

Cecilie

21.10.2016 kl.18:55

veronica Rona Thomassen: Veldig glad i deg og, Rona <3 Me har unike bånd i denne familien, og både du og jeg vet at det var mer enn leger og blod som reddet meg den natten <3

Linn susanne

22.10.2016 kl.20:51

Er fremdelis sterkt å tenke på deg og den situasjon, det var de verste dagene i mitt liv! 😭 Husker så godt når eg fikk klomp i magen og sa til Rolf at det er noe gale med Cecilie, og det stemte! Telefon samtalene te mamma og pappa, venninner og andre familiemedlemmer var heilt jævlige. Og alle spurte og eg hadde ikkje alle svar. Der satt eg med Rolf og den nydelige gutten dåkas, som kikket opp på oss med dei nydelige blå øynene 💙Eg e så gla det finnes så fantastiske mennesker som stilte opp for å hjelpe deg og resten av familien din ❤️ alle på sjukehuset gjore ein fantastisk jobb den dagen og dagene etter, for hadde det ikkje vært for dei dyktige legene, sjukepleiere, jordmødrene og blodgivere så hadde eg aldri fått sett deg i live igjen ❤️

kate

23.01.2017 kl.15:07

Jeg gir blod! Og jeg er den eneste egoistiske blodgiveren de har på sykehuset i telemark. Jeg er hysterisk redd for nåler, så dette er min terapi!

Jeg anbefaler alle å gi litt blod!

For det første så blir det sagt at det er sundt å kvitte seg med blod.

De tar alltid blodprøver av giveren for å sjekke om giveren er frisk. Og er man ikke det får man behandling.

Man kan donere 50kr til et godt formål for blodet man donerer, eller ta med seg en liten ting som vinglass, lommelykt paraply osv.

Og om blodbanken har for mye blod så går dette til forskning og donoren ønsker det. Det vil si at de kan forske på masse sykdommer som vi i dag ikke har noen behandling for.så ikke en dråpe går til spille!

Og det viktigste av alt er at når man har gitt blod så sier personalet alltid takk for at du ga blod. Det er mere enn de fleste sjefer sier.

Jeg blir glad for å høre at sånne som meg har kunnet hjelpe deg.

Jeg er glad for at du er her, selv om jeg bare tenker på den nåla når jeg gir blod og glemmer at en som deg kan trenge det.

Ellen Grønland

23.01.2017 kl.20:55

Sendte sterke klemmer og styrke til deg <3

Cecilie

23.01.2017 kl.23:04

Ellen Grønland: <3

Unni

24.01.2017 kl.22:13

Hei du ukjente. Så flott det gikk bra med deg (og lillebror). Det er i slike situasjoner en er ekstra glad i helsevesenet. Skal tenke på deg neste gang jeg gir blod. Beste ønsker ❤️

Cecilie

25.01.2017 kl.19:02

Unni: Tusen takk for at du er blodgiver <3

Skriv en ny kommentar

Cecilie

Cecilie

34, Haugesund

Veien mot et nytt og lettere liv etter slankeoperasjon / Gastric sleeve mai 2016. Blogger om mye rart, men primært om livet som overvektig, slankeoperert, kone, karrierekvinne, student og mamma.

Kategorier

Arkiv

hits