Proteinbrød

Denne oppskriften så jeg i en Facebook-gruppe for slankeopererte, og endelig kan jeg spise brød igjen.

Dette trenger du:

600 g cottage cheese

500 g havregryn

4 egg

5 ts chiafrø

Salt

2 ts bakepulver

Slik gjør du:

Bland alt sammen og mos til (tilnærmet) klumpfri røre.

Stek på 210 grader til brødet er gyllent, skru av varmen og la brøde steke seg ferdig.

Jeg skjærer brødet i skiver og fryser to og to skiver i fryseposer, som jeg tar opp etter hvert som jeg skal spise, ta med på jobb etc. De tiner kjapt på kjøkkenbenken, men kan også ristes i brødrister.

Smaker fortreffelig med et speilegg og litt sprøstekt bacon til lunsj.

Neste ukes middager

Forrige uke hadde vi ingen middagsmeny, og det merkes da det ble mye ekstra handling, og bare mas og rot om hva vi skulle ha til middag. Helt klart at vi trenger en plan for uken.

Mandag: Blomkålsuppe med hjemmelaget foccachiabrød.

Tirsdag: Koteletter med søtpotetmos, asparages og soyasaus.

Onsdag: Laks med mangosalat, fullkornsris og hollandaisesaus.

Torsdag: Guttas valg siden mamma er på aftenvakt.

Fredag: Taco med asiatisk vri.

Lørdag: Risengrynsgrøt om formiddagen. Cæsarsalat med kylling, egg, bacon og parmesan.

Søndag: Wok med strimlet svinekjøtt og nanbrød.

Fresh start på arbeidshelga

Nå sitter jeg i frisørstolen og fresher opp hårfarge og sveis, før det blir lunsj og lesetid av to artikler. Jeg har arbeidshelg, og derfor fri i dag. En av gledene ved turnusjobb.

Ser kanskje ikke så superfresh ut nå, men sluttresultatet blir bra.

I dag skal jeg levere oppsigelsen min. Skummelt og spennende på en gang. Jeg har fått meg en ny, spennende jobb- drømmejobben som jeg har håpet på i flere år er endelig min. Og jeg er hoppende glad, samtidig som jeg er nesten litt uvel, siden det er så uvirkelig at jeg om noen mnd ikke skal arbeide på Heimen, hvor jeg har arbeidet de siste (nesten) 11 årene. Forteller mer om dette senere, nå skal fargen utav.

Funfacts

Alle mennesker har noen rariteter, og jeg er ikke et unntak. Jeg har vel tidligere skrevet noe lignende her, men i litt mangel på noe å skrive, tar jeg en ny runde.

1. Jeg liker ikke halve peanøtter, og om jeg spiser de i løsvekt, tar jeg kun de hele.

2. Apropos peanøtter: jeg er i følge utredning allergisk mot peanøtter, men har aldri reagert på de. Men reagerer på hasselnøtter, som jeg ikke har fått påvist allergi mot.

3. Jeg elsker og vente på flyplasser, så lenge det er alene eller sammen med andre voksne. Jeg diller rundt og kikker, leser bok, drikker kaffi, ser på alle menneskene. Ja, jeg slapper rett og slett av, og dette er nok en av grunnene til at jeg alltid er tiiiidlig ute når jeg skal fly.

4. Jeg er patologisk redd for å komme for sent. Det er en av de verste følelsene jeg har, at jeg er sent ute. Da stresser jeg, blir sur, får katastrofetanker og er generelt sett et lite hyggelig menneske. Med unntak av om det kan løse seg (jmf da vi mistet båten til Sverige, men kunne kjøre dit) eller om det er til et lavterskel arrangement som middag hos noen (selv om jeg fortsatt hater at vi kommer for sent, så er det ikke verdens undergang). Man skulle tro jeg ristet dette av meg da jeg ble mor, men jeg er ganske striks på å planlegge og legge inn tid til at ting tar tid med barn.

5. Jeg har en tatovering, men har planer om minst to til. Har lyst på en på leggen, som skal bli ganske stor/lang og har lyst på en på ryggen eller underarmen. Den minste tar jeg kanskje i London i november, men den store tar jeg nok i byn eller Stavanger slik at jeg lett kan reise tilbake, ofte trenger store tatovering noe etterarbeid- og da blir det dyrt om man skal til London hver gang.

6. Jeg elsker komplimenter som går på ble jeg kan eller gjør- uansett hvor lite eller bagatellmessig (elsker for eksempel når jeg prater engelsk og noen lurer på hvor i England jeg bor), eller når jeg har fått til noe f.eks i en utfordrende relasjon på jobb. Men jeg misliker mer og mer komplimenter på hvordan jeg ser ut- da fra perifere mennesker selvsagt. Jeg VET at det ikke mens slik, men å si til noen så fin du er blitt kan fort tas ille opp, for man indikerer at man ikke var noe pen fra før. Kompliment som går på vekt er selvsagt kjekt, men det er et følelsesmessig minefelt samtidig, så jeg kjenner at når noen sier så godt du ser ut eller noe lignende, blir jeg glad, men så tynn du er blitt (nei, jeg er tynnere enn før, jeg er ikke tynn- bare spør badevekta mi) eller nå var du blitt fin, kjenner jeg at jeg begynner å få et ambivalent forhold til.

7. Jeg er ikke redd for å bli mislikt. Mange mennesker er opptatt av å bli godt likt, og syns det er tøft og tungt om det er noen som misliker de. Kanskje er jeg rar, men jeg bryr meg virkelig ikke om mennesker liker meg. Nå er jeg en veldig sosial, inkluderende og pratsom person, så jeg har jo et generelt innrykk av at jeg er godt likt- for all del, men likevel er det ikke et mål i livet at jeg skal likes. Jeg er direkte og ærlig, noe som ofte kan oppfattes som alt fra arrogant, selvhøytidelig, frekk og vrang, men dersom man ikke tåler å få ærlige og konstruktive tilbakemeldinger i arbeidslivet eller det daglige liv, så er ikke det mitt problem. Jeg sier selvsagt ikke at noen er stygge på håret eller påpeker fysiske skavanker, ler av mennesker i noe som jeg ser på som noe bagatellmessig eller noe sånn (man har da folkeskikk), men jeg kan oppfattes streng når det kommer til for eksempel jobbsituasjoner.

Jeg brenner veldig for yrket mitt, og dersom noen ikke følger miljø- eller pleieplanen, forstår kompleksiteten i den dementes sykdom og slækker i jobben- da er jeg der for å øse ut av meg- både på godt og vondt. Vennene mine vet at om de trenger trøst er jeg god å ha, jeg er sympatisk, varm og god også, men de vet likevel at om de ikke vil høre sannheten om en situasjon, bør de ikke spørre meg- for jeg er også streng, ærlig og ikke redd for å sette ord på det som mange andre kanskje tier om eller snakker rundt. En venninne sa en gang at det som var så greit med meg, var at selv om jeg "kjeftet" på toskeskapen hennes, var jeg førstemann til å forsvare denne toskeskapen overfor andre mennesker utenfor vennegjengen. Lojal til døden- der har du meg, men da må du tåle både kjeft og kos.

8. Dersom du deler den forbanna Facebook-statusen om at eldre kan bytte husvære med de i fengsel, sletter jeg deg fra Facebook. Om du virkelig tror på det tullet der, mangler du erfaring, kunnskap om lovverket og beviser at du har null kritisk sans. At det er mye som ikke fungerer i eldreomsorgen er klart, men den statusen er så hårreisende teit at jeg spyr litt i munnen min bare med tanken.

9. Jeg har lyst å bo et år eller flere i et annet land med Rolf og barna, slik at barna (og vi) kan lære oss et annet språk samt at barna blir gode i engelsk siden de da hadde gått på en internasjonal skole.

10. Jeg hører kun på podcast i bilen. Nå er jeg offisielt så gammel blitt at jeg syns det er for mye mas på radioen. Jeg hører på Lørdagsrådet, Kroppen (med Trond-Viggo Torgersen), Ekko, Harm&Hegseth og Sykepleiepluss. Jeg hører av og til på Storytel, jeg må bare huske at jeg må legge inn kortet mitt etter jeg byttet- slik at jeg kan betale abonnementet mitt.

Raring, men ganske hyggelig asså.

Elsker forresten solbriller, uansett årstid.

Pølser på bål og fastelavn i det fri

I går gikk vi til grillhytta på Lindøy og bålet sammen med et vennepar med barn, samt et vennepar av de. Vi var syv barn og seks voksne som koset oss med pølser grillet over bål, øksekast, lek og fastelavnsboller i det fri. For en herlig dag.

Lillebror og jeg gikk en liten tur, og selvsagt gikk vi o vill. Heldigvis var vi bare 400 meter på avveie, så Rolf fant oss ganske kjapt.

Fastelavn i det fri, deilig!

Skeiv og skakk

I dag var jeg hos første konsultasjon hos kiropraktor, og hun kunne informere meg om at jeg virkelig har hatt grunnlag for smerter- så da slipper jeg tenke om jeg innbiller meg at jeg har så vondt. Det har vært dager hvor jeg har tenkt om jeg har lav smerteterskel, om jeg har psykosomatiske smerter eller om jeg lager storm i vannglass. Det er utmattende å ha vondt, det stjeler fokus, energi og overskudd og blir altomfattende. Og selv om det ikke er noen seier, så er det godt å få bekreftet at jeg har god grunn til å ha det som jeg har det.

Kort fortalt har jeg veldig lav mobilitet i den ene siden av kroppen ved gange og når jeg bøyer meg. Jeg har skeivt og stivt bekken, jeg har skeivhet i symfysen og jeg har innkapslet betennelse rundt den viktigste muskelen i bekkenet, i tillegg til at det er muskulatur som er stram pga at kroppen har kompensert over flere perioder for ulike skader, smerter og utfordringer. I tillegg skaper sammenvoksningene i kroppen etter lillebrors fødsel ekstra belastning med tanke på at de også er smertefulle og kan ha påvirket muskulaturen. Jeg har fortsatt nedsatt mobilitet i høyre skulder og der blir en langvarig behandling med håp om bedring. Jeg må trene med fysioterapeut i tillegg til egentrening, samtidig som jeg har intensiv behandling hos kiropraktor. Jeg fikk beskjed om at vi må begynne forsiktig under behandlingen, for jeg kommer til å bli svært smertepåvirket under og etter behandling- så vi må lade opp slik at jeg ikke går rett i kjelleren, både fysisk og psykisk.

Jeg har ettertrykkelig gitt beskjed om hvor viktig det er for meg å kunne fortsette i arbeidslivet, så her settes alle kluter til. Innen tre måneder håper hun å se bedring og sammen med resultatet av MR vil jeg da mest sannsynlig få vite om jeg kan jobbe som sykepleier i pleierelatert arbeid. Skummelt, men jeg er optimist. Har jeg kunne jobbe (gradert sykemeldt først og nå med tilrettelegging) med en kropp som er i så dårlig forfatning, så må vel behandling kun være positivt?

Bilde fra i dag tidlig da jeg ville ha bilde av ungene i kostymene til karnevalet i barnehagen. Dette er da Lillebror utkledd som Emil i Lønneberget.

Energibarer

Jeg har vært fysen på sjokolade den siste tiden, og må ærlig innrømme at det har blitt en del ukritisk sjokoladespising. Da jeg kon over denne oppskriften fra Linda Stuhaugs blogg måtte jeg prøve, selv om jeg vanligvis tenker at alt sunt smaker skit. Jeg ble positivt overrasket, selv om smaken er langt fra Snickers eller melkesjokolade, er de ett godt alternativ som kan brukes som mellommåltid eller snacks når man blir fysen. Liker godt kombinasjonen av sjokolade og peanøtter, og kommer til å lage disse energibarene ofte fremover.

#energibar #sunnsnacks

Nordmenn på tur- hva fa*n..?

Når jeg er på tur undrer jeg meg alltid over andre menneskers oppførsel, og kjenner at jeg blir mektig irritert:

- De som klager høylytt over sikkerhetskontrollen

Asså, om du ikke "har tid til dette tullet" må du være ute i god tid, for du kommer ikke utenom kontrollen. At du har vanskelige sko å ta av eller på, er vel strengt tatt ikke sikkerhetspersonellets feil og vi har måtte plassere flytende gods i plastposer i noen år nå, så det burde ikke lengre være et irritasjonsmoment- ei heller noen overraskelse. Gjør som du skal, vær hyggelig og innse at de i sikkerhetskontrollen ikke er der for å gjøre dagen din verre, men for å gjøre den tryggere.

- De som syns tax free-butikken er for dyr

Ingenting er gratis, ei heller på tax free. Om det er billigere der du skal, er ikke det et argument for at varene på tax free burde være rimeligere, men for at du da kan vente noen timer og shoppe på destinasjonen din. På slike tax free butikker er det ofte litt dyrere merker som selges, så det er faktisk billigere varer her, men gjerne ikke fullt så billig som sminken du kjøper på H&M til vanlig.

At vi har kvote inn til Norge er selvsagt et brennhett tema for noen på tur, men uansett hvor mye du krangler på det, så er det faktisk bare slik det er. Jeg skal ikke si at jeg lovpriser tollreglene i Norge, men nå som jeg ikke røyker eller drikker alkohol særlig ofte lengre, er de blitt et mindre irritasjonsmoment. Likevel, det blir litt for dumt når voksne mennesker kjefter i vei seg i mellom eller til de ansatte om hvor lite de har til overs for regelverket. Ta med deg mer om du vil, men det svir mer enn det er verdt om du blir tatt.

- De som later som de er så bereist

Du hører dem på enhver flyplass. De som kan fortelle at sånn og sånn er mennesker i Danmark eller at i USA så er det faktisk alltid sånn eller sånn. Dersom du generaliserer et helt folkeslag basert på landet de bor i, er du tydeligvis ikke særlig bereist (eller reflektert), for det de fleste av oss som reiser litt rundt vet, er at mennesker i andre land er like forskjellige som nordmenn, og at man sjelden møter det som er steriotypisk. At din opplevelse, kanskje gjentatte ganger, er noenlunde lik betyr ikke at det er likt for alle. Ikke alle engelskmenn elsker chips og øl, ikke alle amerikanere er breiale skrytepaver og nei- det er ikke frie fartsgrenser i Danmark.

- Først ombord, først av flyet og nærmest bagasjebåndet

Er det kun nordmenn som er slik laget at de absolutt skal først på og først av flyet? Og som møysommelig tar av seg jakken og legger den sammen håndbagasjen mens resten av passasjerene står bak og klikker i vinkel, for man kan faktisk stå foran setet sitt og ta av seg jakken, slik at de bak kommer seg forbi og til sitt sete, og man får alltid tid til å slenge bagasjen i hyllen før flyet tar av.

Ler alltid litt inni meg når flyet landet og man hører "klikk-klikk-klikk" fra alle de som løsner beltet, selv om man alltid blir informert om å ha det på til lyset slukkes. Og som reiser seg lenge før man har fått ut trappene man skal gå ut på eller er kommet inntil terminalen. Da sitter jeg fint i setet mitt og tenker at alle kommer av til slutt.

En siste klassiker er selvsagt å stå klin oppi bagasjebåndet, slik at man sperrer all sikt for de som står bak streken, og står i veien for de som skal ha tak i kofferten sin før deg. Jeg bruker spisse albuer og forbanner dagen du er født om du er en av disse idiotene.

Kulturkræsj

Det er litt morsomt at mange nordmenn ser ut til å IKKE forstå at når vi er på tur i utlandet er det vi som er utlendingene. Da er det vi som skal respektere lokale skikker og landets lover og normer.

Ikke få ganger har jeg opplevd nordmenn på tur som blir sure fordi de ikke får komme inn i en kirke eller katedral fordi de har bare skuldre eller kort shorts, som drikker offentlig selv om det ikke er lov (så noen nordmenn gjemme tomme bokser med øl i Colosseum en gang- angrer enda på at jeg ikke sa noe til de) og at det klages over at maten ikke smaker likt som hjemme. Mitt råd: vil du ha det som du har hjemme, bli der!

Siden jeg elsker undergrunnen: et random bilde fra New York-turen før jul.

Jeg skal ikke, absolutt ikke, påstå at jeg er noe reiseorakel uten noen dårlige vaner på tur, men denne teksten er basert på opplevelser jeg har hatt, og diskusjoner jeg har hatt med andre som har vore ute på tur.

Malmø

I helgen har jeg besøkt min fine venninne og tidligere student (vi møtes da hu var sykepleierbarnet mitt i praksis i 2012) i Malmø hvor hun arbeider som anestesisykepleier. Det har vært mye skriverier om Malmø i norske medier, den kalles mellom annet Sveriges drapshovedstad i Aftenposten i helga. At byen har sine sosiale utfordringer er helt klart, men det er visse områder hvor disse utfordringene er, og med få unntak har alle drap vært relatert til miljøene i disse områdene. Ikke en gang har jeg kjent på utrygghet denne helgen, og vi har spasert rundt, også hjem fra en bytur, uten noe som helst ubehageligheter. Min venninne er heller ikke redd når hun bor her, selv om det selvsagt er visse områder hun ikke roter seg inn i- spesielt kveld- eller nattestid.

Mitt inntrykk av Malmø er en koselig svensk by, med mange kjekke butikker, flust av kule utesteder, billig mat og et flott sentrum. Det er trist at det svartmales i mediene, man kan jo få inntrykk av at folk skytes tilfeldig og over en lav sko. Jeg skal lett tilbake her når det er sommer, tenker at kanskje vi svinger innom om det blir ferie i Sverige på familien i sommer, da skal vi leke med barna på en av de flotte lekeplassene vi gikk forbi, drikke øl på torget og kjøre til flotte strender ikke langt i fra (ikke etter vi har drukket øl, selvsagt).

Nå sitter jeg på Kastrup og venter på boarding, Rolf henter meg på flyplassen, så blir det rett til hytta for å hente ungene, hvor det vansker middag og en deilig tur før vi vender nesen hjemover.

På vei inn til det lille torget, en utrolig koselig del av Malmø. Sånne områder som dette savner jeg hjemme, et torg med cafeer, spise- og utesteder og små butikker rundt, hvor man kan sette seg ned og kose seg uansett om man er hipster, småbarnsmor eller en gammel tante.

Ostefatet fra i går, vi hadde en koselig kveld med vin, øl, ost, spekeskinke og fikenmarmelade. Manchego, en italiensk ost med trøffel, black cheddar og en champangeost- digg digg digg.

Jeg har kun fire bilder på mobilen, to fra torget og to nesten like bilder av ostefatet mitt. Det betyr at vi (heldigvis) har hatt annet å gjøre enn å fikle med mobilen. Et par snaps har selvsagt blitt sendt mens vi var på farten, men ellers har mobilen fått hvile når vi var rundt omkring.

Husmorferiiii

Nå sitter jeg på flyplassen og venter, med boka jeg begynte på da vi var i New York, kaffi og litt reisefeber. Husmorferie, her kommer jeg!

Jentetur 2017

I slutten av april reiser vi fire (kanskje fem, Roooona?) til Bologna i Italia. Her var jeg i medisinsk sykepleiepraksis høsten/vinteren 2007, og endelig skal jeg få vise mitt elskede Italia til noen fine frøkner. Med tanke på at jeg ikke har vært i Bologna siden 2010 har jeg kost meg med litt god gammeldags googling, for å finne noen kjekke plasser vi kan spise, drikke gode drinker og selvsagt spise gelato- italiensk is, som faktisk er den beste isen i verden er jeg sikker på. Jeg er en detaljfrik av rang, som planlegger og lager lister i det uendelige før en tur. Likevel er jeg passe laidback når vi først er på tur, for da koser jeg meg sånn. Om ikke alt går etter planen, tar jeg det ikke særlig tungt. Så lenge man har pass og Visa-kortet, så fikser det seg, er mitt "på reise- motto".

Til nå er dette plasser vi kanskje skal besøke på turen vår:

Nu Bar Lounge. En tropisk inspirert bar som visst nok har helt legendariske drinker.

Italias nest beste iskrembar (visstnok, slike rangeringer er ikke alltid upartiske).

Lunsj på en takterasse ved Spansketrappene i Roma.

Minibar- vår favoritt hangout i Bologna. Drives av Valentino, også kalt Valle og sønnen Massimiliano, også kalt Massi. Her traff vi de fleste italienerne vi ble kjent med, og denne pittelille kafeen er et must når jeg er i nærheten.

Piazza Maggiore. Min andre favoritt i Bologna. En stor åpen plass med slottet og en kirke i nabolaget, ikke langt fra de ikoniske tårnene som er Bolognas kjennemerke. Her kan jeg sitte i timevis og nyte øl, oliven og mitt elskede Italia. Sitter rett opp og ned, lytter til det vakre språket, smiler til innfødte og turister og kjenner at nå er jeg littegranne hjemme.

Severdigheter i Roma. Av oss som reiser er det kun jeg som har vært i Italia før, og da blir det selvsagt noen obligatoriske serverdigheter som Spansketrappene, Fontana di Trevi, Petersplassen, Colosseum og annet som man kjenner man vil se i den evige stad. Og jeg opplever det gladelig igjen, spesielt siden det er nærmere åtte år siden jeg sist var i Roma.

Ellers gleder jeg meg til å introdusere fine jenter for italiensk pixxa, bruschetta, gelato og en cappochino med et så fløyelsmykt skum at man ikke kan tro det. Til late morgener i sola på en takterasse med utsikt over Bologna sentrum, og sene kvelder med alkohol, løsning av verdens problemer og gamle historier.

Denne turen blir en for minnebøkene, jeg bare vet det.

Øl og kortskriving på Piazza Maggiore.

Min aller første pixxa i Italia, spist i Milano hvor de også hadde den beste iskaffien jeg noen gang har smakt.

Lager min egen Irish coffee på Minibar, siden Massi nektet :-)

Brakkesyk

Etter flere dager innendørs med feber for storebror og meg, er vi blitt ganske brakkesyke. Vi går hverandre litt på nervene, storebror har alt for mye energi og jeg tror vi begge er glad vi skal tilbake til jobb og barnehagen i morgen, heldigvis er feberen borte i dag.

Jeg har egentlig for mye på plakaten til å være syk (har man noen gang tid til å være syk?), med et hus som virkelig trenger en overhaling mer enn støvsuging og vanlig vask, jeg burde vært godt i gang med prosjektplanen til første veiledning neste uke og årets første mastersamling uken etter. Jeg har en del ting på jobb jeg enda ikke har fått ordnet, så det ligger lapper til meg selv innelåst på medisinrommet etter hver vakt med notater på, guttene MÅ til frisøren snart, og treningen jeg var så godt i gang med reduseres til en økt i morgen siden jeg reiser på fredag, og alt dette gjør at jeg blir ganske apatisk og sitter i sofaen og strikker selekjole til datteren til en venninne. Jeg er håpløs!

Forrige ukes trening måtte selvsagt snappes- er det ikke på nett, har det ikke skjedd :-P

Denne ukens matplan

Vi er fortsatt litt sykdomspreget i hjemmet, så i dag er storebror og jeg hjemme med feber. Jeg var borte fra jobb lørdag, men følte meg ok nok til jobb i går kveld. Det var en tabbe, og på slutten av vakten var jeg både slapp og feberhet. Så i dag koser vi oss hjemme, jeg putler litt med artikler til masteren og ser på fjernsyn, mens jeg tygger Paracet og halsdrops, mens storebror pusler med lego og ser på iPad når han er litt slappere.

Denne ukens matplan ser slik ut:

Mandag: laks med søtpotetmos, soyasaus og mango-chillisalat.

Tirsdag: Svinekoteletter med fullkornsris, grønnsaker og barnaisesaus.

Onsdag: Kyllingburger med maisstuing, potetbåter og sweetchilli saus.

Torsdag: Grove fiskekaker med råkostsalat og stekte poteter.

På fredag reiser jeg på besøk til en venninne i Malmø, så da regner jeg med gutta koser seg med pixxa eller noe annet knask til middag, og lørdag hentes guttene av mormor og Besten så da er jeg bombesikker på at Rolf har seg en kebab/kebabpixxa lørdagskveld siden han elsker det, mens resten av familien er gaaaanske avmålt til hele babben. Søndag henter vi ungene hos foreldrene mine, da vanker det nok søndagsmiddag på mors vis og søndagstur etter på.

Ukens trening:

Blir nok noe redusert med tanke på feber og slikt, men krysser fingrene for en økt spinning i morgen om jeg er feberfri, og en saltime torsdag. Regner også med der blir en del skritt på sightseeing i Malmø (om jeg tørr etter alle nyheter om skyting og vas der borte) og sikkert en del ekstra skritt etter å deltatt på gin-festival i København.

Har lovet meg selv minst en tur i uken på tredemøllen i kjelleren også, det var denne 5 kilometeren med lett jogg som skulle bli kjekk til slutt. Må også huske og bestille PT-time på Yes! også, slik at jeg får nytt styrkeprogram, for selv om jeg elsker spinning, må kroppen trene styrke for å holde seg noen lunde sterk, spesielt med tanke på å holde ut smertene og alt det andre skakke på den.

En tidligere middag med laksefilet, søtpotet, mangosalat og soyasaus. En familiefavoritt.

Morsdag

Morsdagen startet med en veldig blid lillebror som la armene rundt halsen min mens han sa med den herlige stemmen sin: mamma! Han vet selvsagt ikke at i dag er morsdag, men for en deilig start på denne dagen. Storebror sover hos mormor og Besten i natt, og litt senere i dag får min mamma, deres mormor, blomster på døren fra oss.

Vi setter stas på hverandre når det er mors- og farsdag her i familien, så i dag har lillebror og jeg startet dagen med kakao med krem (han) og kaffi (jeg), mens pappa får sove frempå (jeg sov frempå i går, og i rettferdighetens navn sover pappa lengre i dag), en stor bukett med røde roser med et håndskrevet kort som fikk en sentimental mamma til å sippe noen gledestårer, og selvsagt gaven som er kjæresteturen til Barcelona i mai (den visste jeg jo om).

Verdens beste morsdagsgave er selvsagt at jeg får være mammaen til de to beste guttene i verden. Ingen blomster, gaver eller noe annet kan sammenlignes med hverdagen med disse to, som forandret meg, Rolf og livet for alltid for snart fem år siden da to streker lyste mot meg på graviditetstesten. Selvsagt er det dager hvor jeg er trøtt, har kort lunte og aller mest bare kunne ønske jeg fikk gå på do i fred, men heldigvis er det mesteparten av tiden mye kos, mye hverdag, mye kaos og masse masse kjærlighet.

SERIETIPS: This Is Us

Jeg er veldig glad i film og serier, og selv om jeg ikke følger like godt med lengre siden tiden ikke alltid strekker til til kino, bingewatching eller særlig annet enn det lille jeg har på serieopptak, sjekker jeg alltid hvem som vinner ulike prisutdelinger i løpet av året.

I år så jeg at This Is Us ble nevnt flere ganger i gode ordelag, så da TV3 reklamerte for serien måtte jeg ta den på opptak. Jeg glemte den ut helt til min søster sende Snapchat av at hun så på den, og første episode- helt, helt nydelig. Jeg begynte å grine av den fine og finurlige tvisten på slutten av episoden, og serien gjør meg helt varm om hjertet. Sjelden har en serie sneket seg inn under huden min på denne måten, tror vi må tilbake til Angela (my so-called life) tilbake på 90-tallet for tilsvarende.

Spesielt liker jeg beskrivelsen av Kate, den (svært) overvektige kvinnelige hovedkarakteren. Endelig en karakter som beskriver sårheten, selvopptattheten, selvhatet, usikkerheten og alle de ulike aspektene og paradoksene man føler på som overvektig, og kanskje spesielt som overvektig kvinne. Overvektige kvinner blir ofte fremstilt som den morsomme eller bitchen på film og i serier, og det var nesten litt vondt til tider hvor godt jeg kjenner meg igjen i denne fantastiske karakteren som beskrives så godt.

Hvordan vekten alltid er der, livet er alltid sentrert rundt ens størrelse, hvordan man føler på seg at alle andre snakker om deg eller ler av deg når du har det gøy- for man sikkert ser helt dust ut når man vagger rundt på dansegulvet. At man ikke kan tro eller tillate at noen kan forelske seg i en overvektig person, for man nekter å innse at det finnes flotte menn (og kvinner) som ser forbi vekt, eller som kanskje til og med liker den. At man ofte holder seg litt tilbake, for man tenker at selv om man er rasende dyktig til noe, ser de andre først og fremst overvekten. At man aldri unnslipper faktumet at man har en stor, stor kropp, og samme hvor mye man ønsker og være usynlig er man så ufattelig synlig, sårbar og blottstilt.

Det er mer enn bare beskrivelsen av Kate som er flott med denne serien, men siden mye av første episode blir ødelagt om jeg skriver om den fantastiske fortellerstilen, så må jeg bare si: Se This Is Us og jeg håper du liker den like godt som meg.

Lånt bilde her

Bananpannekaker til frokost

Frokost er blitt mitt viktigste måltid, noe det dessverre ikke alltid har vært. Det blir fort enten egg eller yoghurt i hverdagen, og derfor er det deilig med litt forandring i helgene. Bananpannekaker begynte jeg å lage da storebror var liten og skulle begynne med fast føde, og de er blitt et innslag på menyen her i huset.

Dette trenger du:

2-3 egg

Havregryn

En stor banan

Smør/nøytral olje

Melis

Bær

Slik gjør du:

Bland sammen eggene, bananen og en dæsj havregryn og miks sammen med stavmikser. Tilsett mer havregryn om røren blir for tynn, den skal ha en ganske tykk konsistens, men ikke så tykk at den ikke kan smøres ut i stekepannen.

Ha olje/smør i en stekepanne, de er lettest å steke på middels varme, og bruk en spiseskje når du skal ha røre i pannen, da pannekakene skal være mindre enn vanlige pannekaker, mer på størrelse med en lappekake.

Server med et melisdryss og friske bær, vi bruker oftest bringe-eller jordbær, men også andre typer frukt eller å erstatte melis med kokosflak smaker veldig godt.

God helg!

Emoji-challenge

I bloggtørkens navn, stjeler jeg denne ideen fra Kristin

 

Gift? Jepp, vi giftet oss i 2015 etter å ha vært kjærester siden 2008 og forlovet siden 2013. En fantastisk dag, et minne for livet. Jeg elsket planleggingen som fulgte med. Rolf mener jeg burde vært bryllupsplanlegger, for det var virkelig noe for en detaljfrik som meg å planlegge bryllup. 

 

Barn? To nydelige gutter på to og fire år <3

 

Operasjoner? To keisersnitt og en gastric sleeve. Etter hvert blir det nok noen til med tanke på å rette opp i grevinneheng, overflødig hud på magen og sikkert brystene som sægger en del allerede. 

 

Hvor mange ganger har du blitt sydd? Bortsett fra under operasjonene har jeg kun sydd en gang, og det var da jeg trynte ut av båt og albuen min sprakk opp. Satans vondt både å ta bedøvelse og å sy, men ingenting sammenlignet med hvor vond den albuen ble. 

 

Brukket ben i kroppen? Jeg har alltid vært dronningen av forstuving, men har kun brukket håndleddet en gang. Da var jeg rundt to år, og brukte gipsen som en trussel hver gang jeg ville ha noe jeg ikke fikk. Da smelte jeg den i bordet til jeg fikk viljen min. Utspekulert eller? 

 

Skutt med en pistol? Nei, men kunne tenkt meg å prøve en slik skytebane man ser på fjernsyn når vi skal til California. 

 

Sagt opp en jobb? Ja, helt uproblematisk egentlig. 

 

Fløyet i et fly? Selvsagt, veldig mange ganger har det blitt etterhvert også. Skal ut å fly neste fredag, da går turen til Malmø via København. 

 

Funnet kjærligheten? Min kjære Rolf er mitt livs store kjærlighet, og før dette har jeg vært forelsket noen ganger. En første kjærlighet i barneskole alder, en på ungdomsskolen, min første samboer og til slutt drømmemannen Rolf. 

 

Skulket skolen? Haha, en gang eller tolv tenker jeg. Det er sånt som hører ungdomstiden til, men det gikk aldri utover karakterer eller ordenskarakterene mine. Kom kanskje litt unna med slikt siden jeg var en flink elev. 

 

Kjørt i en ambulanse? To ganger. Den første gangen var jeg kullosforgiftet som frivillig i Røde kors, og andre gangen var da jeg trodde vannet mitt gikk da jeg var dagsventende med lillebror, og han ikke var festet i bekkenet- da er det fare for at navlestrengen kan kveile seg om halsen til barnet, og man får gangforbud for å unngå dette. 

 

Hatt et kjæledyr? Da jeg var 21 år døde hunden vår, og det var første gang jeg kunne huske at vi ikke hadde kjæledyr hjemme. Vi har hatt fugler, fisker, katter og hunder- til og med mus hadde vi som kjæledyr en gang. Vi har også hatt høner og Angus-okser, men de er kanskje ikke kjæledyr? Vi har i dag verdens særeste Pus, og skal kjøpe hund etter familieferien i California til neste år. Vi tror vi har landet på Nova Scotia- labrador, siden vi ikke klarer bli enige om vi skal ha schæfer som Rolf vil ha, eller Alaskan malamute som jeg vil ha. 

 

Hoppet i fallskjerm? Nei, og tror faktisk ikke jeg kommer til å gjøre det heller. Jeg er virkelig ikke typen til fallskjerm- eller strikkhopping. Jeg kunne mye heller tenkt meg og rafte eller juvvandre. 

 

Stått ned en bakke på ski? Haha, det finnes vel knapt en nordmann som ikke, mer eller mindre frivillig, har stått på ski? Jeg var rundt to år første gang jeg gikk på ski til Olaliå i Etnefjellene, og vi var på skiturer flere ganger i året hele barndommen og ungdomstiden min. Jeg elsket å staå på telemarkski, og syns slalåm var kjekt de få gangene jeg har stått på det. 

 

Ridd på en hest? Hadde skikkelig hestedilla til jeg var 15 år, så har min andel timer på hesteryggen. 

 

Fløyet luftballong? Nei takk, kunne jeg aldri tenkt meg. Med mindre jeg var full, da hadde det sikkert vært en strålende ide. 

 

Donert blod? Jeg har vervet meg flere ganger, men alltid blitt avvist pga jeg er ekstremt vanskelig å stikke på, samt at blodet mitt renner sakte. Men jeg skal prøve meg igjen. Blodgivning er selvsagt en hjertesak for meg som mottok rundt 25 liter blod og blodplasma i 2015, så selvsagt skal jeg bidra om jeg får lov. 

 

Sittet i baksetet på en politibil? Haha, faktisk ikke. 

 

Vært i slåsskamp? Det har jeg, men oftest har det vært pga rettferdighetssansen min (forsvart noen) eller litt uskyldig knuffing som ung, full og dramatisk.

 

Fløyet i et helikopter? Nei, men det er på buckelista. Har litt lyst å gjøre det over Folgefonna i sommer når vi skal til Kinsarvik, men får se om Rolf også vil bli med.  Om ikke så skal vi gjøre det i California neste år. 

 

Strikket en genser? Nei, men det kommer. Er fortsatt veldig novise på strikkefronten, men er snart ferdig med min første (barne)kjole.

 

Vært på tv? Ikke frivillig, men i bakgrunnen en gang og to. 

 

Kjørt for fort? Er nok en av disse som alltid ligger litt over fartsgrensen, og elsker fart, solbrillevær og høy musikk i bilen. At jeg aldri har fått fartsbot beror på flaks og god intuisjon antar jeg. 

 

 

Drømmemannen <3

 

 

 

 

 

 

 

 

Spis mer fisk!

At vi har godt av å redusere kjøttforbruket og øke inntaket av fisk er helt klart. Vi prøver og ha fisk eller fiskeprodukt (som fiskekaker eller lignende) minst en til to dager i uken, men vi burde nok vært flinkere til å variere. Jeg lager gjerne fiskepinner eller fiskegrateng selv, men det er oftest lakse- eller torskefilet vi spiser her i huset. Torsk med grønnsaker, bacon og saus er en favoritt her i huset, og minstemann klarer ikke begrense seg når vi har dette til middag.

Du trenger:

Torskefileter (vi kjøper Rema sine til under 100-lappen)

Poteter

Grønnsaker- vi pleier å ha gulrot og brokkoli

En pakke bacon

Hollandaisesaus eller smeltet smør

Slik gjør du:

Kok poteter og gulrøtter, ha brokkoli i når det er 2-3 minutter igjen av koketiden.

Stek torskefiletene lett i stekepannen i smør før du har de på 170 grader i ovnen.

Stek baconet til det er sprøtt, tørk av stekefett og hakk det i små biter.

Lag hollandaisesaus eller smelt smør.

Nyt!

Ukens matplan

Ukens matplan, ikke revolusjonerende akkurat, men mer enn god nok for en familie på fire.

Mandag: pasta carbonara- gutta sparer litt rester til mamma som har kveldsvakt.

Tirsdag: torsk med kokte poteter, gulrøtter og bacon.

Onsdag: svinekoteletter med søtpoteter, soyasaus og grønnsaker.

Torsdag: innbakt fiskefilet med ovnsbakte grønnsaker.

Fredag: taco.

Lørdag: risengrynsgrøt om dagen, lasagne til kvelds.

Søndag: grillet kyllinglår med fullkornsris, sweet chilli og salat.

Torsk med brokkoli, bacon og hollandaise-saus.

Kom deg ut- dagen

I dag var det Kom deg ut-dagen, og vi gikk tur med et vennepar og deres to gutter. Vi koste oss i Djupadalen, med kjeks, kaffi, kakao og lek.

Jeg var ute i går, så følte meg litt som supermom der jeg gikk våken og frisk etter knappe 4,5 tiner med søvn etter utallige alkoholenheter i går. Etter selskap i ettermiddag for nevø Y ble det popcorn, jordbær og the Crown på Netflix- kjente det var tiltrengt.

Små gleder

Det er mange ting som gleder meg med tanke på vektreduksjonen, og i dag ble en glad dag da jeg kunne bytte til størrelse medium i uniformsoverdel. Nå er jeg offisielt i samme størrelse som jeg hadde i 2007 (jeg husker størrelsen den gang fordi jeg trodde jeg hadde lagt på meg under studieoppholdet i Italia, men begeistret kunne meddele at jeg fortsatt brukte blå overdel- altså medium).

Den nye størrelsen måtte selvsagt dokumenteres på Snapchat.

#slankeoperasjon #sleeve

Ukesmeny

Ny uke, ny ukesmeny- noe forsinket da, men sånn er livet i blant.

Mandag: hjemmelaget hamburger med brie, aioli og søtpotetfries.

Tirsdag: gratinert kjøttrett med hjemmelaget potetstappe.

Onsdag: laks med søtpotetmos, stekt hjertesalat og brokkoli.

Torsdag: tacosuppe med rømme og mais.

Fredag: grove fiskekaker med kokte gulrøtter poteter.

Lørdag: risengrynsgrøt om formiddagen og Cæsar salat med kylling om kvelden.

Søndag: spise ute etter søndagstur.

Gårsdagens middag; hjemmelaget hamburger.

Cæsarsalat med hjertesalat, parmesan, sprøtt bacon, kokt egg og kylling.

Gi blod

Blogginnlegget mitt Jeg lever fordi du er blodgiver lever sitt eget liv om dagen, etter linken til innlegget ble delt på Facebook-siden Gi Blod. Jeg syns det er veldig fint at budskapet om å bli blodgiver når ut til flere, selv om det er like sterkt å se, og lese, innlegget som omhandler mitt livs kamp, hver eneste gang. Jeg har fått flere tilbakemeldinger fra personer som har meldt seg som blodgiver etter å ha lest selve blogginnlegget eller leserinnlegget i Haugesunds avis basert på den teksten. Og det gjør meg så stolt! Jeg håper budskapet når frem til flere, og at mange, mange mennesker melder seg som blodgivere.

Norge er i bunnsjiktet når det kommer til antall blodgivere, og det er behov for mange, mange fler. Hver eneste dag er det mennesker som er avhengig av blodtransfusjon for å overleve, som følge av sykdom eller ulykker. Så få ræva i gir, og bli blodgiver om du kan- så er du med å redder liv.

Nederlag

Jeg var så glad og stolt da jeg 12.desember ble friskmeldt til å jobbe fulltid (med noe tilrettelegging) igjen. Etter mer enn to år som kronisk smertepasient skulle jeg endelig ut av gradert sykemelding og tilbake i mitt rette element. Det har dessverre blitt en kortvarig lykke. Der er tydelig at jeg har behov for mer tilrettelegging og kanskje litt andre arbeidsoppgaver, for nå er smertene og gangproblemene de fører med seg er tilbake og det kjennes som et forbanna nederlag.

Jeg elsker jobben min som spesialsykepleier. Jeg elsker å jobbe med mennesker, og vet jeg er dyktig i jobben min (fuck Janteloven!) og det er min vei i livet å jobbe innen sykepleierfaget. Selvsagt er det en utfordrende jobb, selvsagt klikker jeg tidvis både på system og situasjon, selvsagt har jeg dager da jobben føles som en fiende. Men likevel så elsker jeg den- og min skjebne er å jobbe med dette på en eller annen måte. Jeg kan ikke forestille meg at jeg ikke skal jobbe med sykepleie eller mennesker i en aller annen form, og derfor føler jeg veldig sterkt på det å igjen kjenne på en vond kropp, for med disse smertene kommer nederlagsfølelse, jeg blir trist og lei meg, og så jæ****g sur. Det er slitsomt og utmattende å ha det vondt, det er pyton å måtte ta smertestillende for å kunne fungere til enkle hverdagsaktiviteter og jeg er så lei av at det alltid er noe med meg!

Er det ikke på tide at jeg bare kan fungere? Levere tilbake denne teite diagnosen, og få leve normalt. Jeg trenger ikke noe spektakulært for jeg er ellers veldig fornøyd med og glad i livet mitt med familie og venner. Jeg har det jeg trenger, unntatt en fungerende kropp. Selvsagt finnes det mennesker med verre diagnoser enn meg, men man har faktisk lov å kjenne på at det føles urettferdig, selv om andre har det verre.

Nå får vi se hva som skjer, men har fått legetime slik at jeg kan henvises til CT og kanskje fysioterapi. CT for å utelukke om det er noe galt som kan fikses, og fysio for å styrke kroppen og på den måten kanskje få en kropp som fungerer bedre. Jeg gir aldri opp, selv om jeg har veldig lyst til det noen ganger. Jeg er en fighter, jeg skal jobbe og jeg skal kunne være en tilstedeværende og aktiv kone, mor, kollega og venninne. Jeg har kjempet meg fram fra å ligge i respirator etter å nesten dø flere ganger, jeg trente meg opp til å gå på kortere tid enn forventet, jeg har overvunnet et smertehelvete hvor jeg om nettene lå i stua og brølte inn i en pute fordi sterke morfinpreparat ikke en gang kunne ta smertene. Jeg har gått fra å ikke kunne gå 500 meter uten grusomme smerter til å trene flere dager i uken og jeg bærer mine arr med stolthet fordi jeg er en overlever. Så jeg gir ikke opp, jeg skal til bunns i dette og om jeg må innfinne meg i at jeg "bare" er en kroniker på smertefronten, så skal jeg jammen meg finne en løsning på det også.

Men jeg må bare få lov til å være skuffet en liten stund, syns litt synd i meg selv før jeg børster støvet av meg og er klar til kamp. Det fortjener Rolf og barna, det fortjener familie, jobb og venner. Og aller mest: DET FORTJENER JEG!

Heldigvis har jeg de beste i verden på mitt lag. Min bauta er en ektemann, mine fantastiske barn og venner og familie ellers som mange bare kan drømme om. Og heldigvis for det, for om jeg skulle prøve å gi opp, er det nok av folk som kommer til å gi meg et realt spark i ræva for å komme over kneika.

Gammelt ansikt..?

En av de følgene av slankeoperasjon som jeg bekymret meg for når jeg skulle til pers, var faren for at det raske vekttapet sørger for at man ser gammel ut i ansiktet. Man er da forfengelig selv om man har høy BMI, og som en kvinne på snart 35 år, har jeg selvsagt ikke lyst til å se ut som jeg er 10-15 år eldre. Merkelig nok er denne følgen noe mange tenker på, for mange har påpekt at jeg er en av de heldige som ikke har opplevd å se mye eldre ut etter et stort vekttap, jeg har til og med hørt det brukt som et argument mot slankeoperasjon! Selv om jeg ikke vil se gammel ut, er helsegevinsten av vekttapet mye viktigere og hadde trumfet faren for et gammelt ansikt uansett.

Jeg tenker at man nok fort kan se eldre ut i ansiktet ved stort vekttap av ulike grunner, kanskje først og fremst fordi man får en del overskuddshud som henger litt. I tillegg til at man kan fort se litt avmagret ut i ansiktet når man mister alt overflødig i kinn og hake. Og begge deler forbindes med et eldre utseende.

Heldigvis er det mye man kan betale seg ut av, så om de siste kiloene som skal av tas fra ansiktet, kan jeg alltids stjele litt fett fra en annen kroppsdel og betale noen for å sprøyte det inn i kjakene mine. Jeg sparer til slike tiltak på sparekontoen jeg har kalt rekonstruksjon.

Brillefin

Laks med hjemmelaget potetstappe, kokt gulrot og sweet chilli

Selv om vi sikkert ikke har fisk ofte nok, forsøker vi minst en eller to fiskemiddager i uken. Laks på menyen er alltid en sikker vinner, og da vi er litt lei soyasausen nå, ble det med en liten spicy vri denne gang:

Du trenger:

Fire laksefileter

10-12 poteter

Smør

Salt og pepper

Gulrøtter

Melk

Sweet chilli-saus.

Slik gjør du:

Skrell potetene og kok dem til de nesten faller fra hverandre. Kok gulrøttene møre. Ha laksefileten i en ildfast form, ha over en god klype maldonsalt og litt pepper før du setter den i ovnen på 200 grader i rundt 15 min. Når potetene er myke, sil av vannet og mos de sammen med en klatt smør og litt melk til ønsket konsistens. Server med sweet chilli-saus over laksefileten, og gjerne litt lettrømme til.

Dette gleder jeg meg til i 2017

Dette innlegget fant jeg under arkiv, så jeg er litt sent ute med mine planer for 2017:

Få inn igjen gode treningsrutiner. Jeg har byttet treningssenter da Actic og en fulltidsturnus ikke går så godt i lag pga noe lite timetilbud. Gleder meg stort til spinning, styrke og zumba i månedene fremover, både alene og med fine treningsvenninner.

Jobbe fulltid igjen- jeg ble offisielt friskmeldt i desember, og selv om jeg fortsatt trenger noe tilrettelegging er det som å vinne i Lotto og kunne jobbe tilnærmet som før. Tenk at jeg har gått fra å være så smertepåvirket i hverdagslivet at jeg nesten var arbeidsufør til å jobbe og knapt nok huske sist jeg tok en hodepinetablett. Det er travelt å gå 100% turnus i tillegg til familie, skole og et sosialt liv, men å være der igjen føles som en seier. Jeg kjenner jo at kroppen fortsatt har sine vondter, og jeg skal til legen for å få henvisning til CT/røntgen, og evt fysioterapi. Rett og slett for å utelukke at jeg ikke har noen skader etter fødselen og alt som skjedde som kan fikses. Jeg er likevel innstilt på at jeg nok alltid vil ha noe smerter og at jeg kanskje blir fortere tappet for energi på grunn av kropp som aldri blir helt hundre prosent. Men det er greit, jeg er bare takknemlig for å være i live.

Reiser. I februar skal jeg til Malmø og besøke en venninne, så blir det jentetur til Italia i april før Rolf og jeg setter nesen mot Barcelona i mai. Jeg har sagt til Rolf at jeg kommer til å kjøpe tur til han i bryllupsdagspresang hvert år, og jeg smaker på byer som Berlin, Praha og Amsterdam for neste gavetur.

Starte med masteroppgaven. Jeg besto eksamen (og der var jeg nesten sikker på jeg ikke skulle siden jeg følte alle hadde svart annerledes enn meg, men jeg fikk til og med en grei karakter!). Veileder fikk jeg tildelt i går, og jeg er kjempefornøyd med den jeg skal samarbeide med de neste 18 mnd.

Sommer ved sjøen. Vi bor 300 meter fra vårt lille sjøparadis, som er svigerforeldrene mine sitt naust med sjølinje, brygge, båt og forhåpentligvis sol, sol og sol.

Tur til Ullensvang hotell med familien. Pappa har så lyst at vi skal samles til en helg med hele bøtteballetten. Jeg stemte for perlen i Hardanger, og satser på vi får oss en tur inn på et hotell jeg har ønsket å bo på hver gang jeg har passert det.

Begynne planlegging av Californiaturen 2018. Vi har så smått begynt, men om ikke så lenge planlegger vi å finne dato for avreise, bestille hus osv. Som jeg gleder meg!

Jentetur til Gaustatoppen i september. Vi skal feire C sin bursdag på toppen med champis og norske flagg.

Guttene blir større, i år blir de fem og tre år. Dagene fyker forbi, og jeg elsker alle hverdagene- og det er de det er flest av. Kaotisk, hektisk og helt fantastisk. Storebror skal over i skolegruppen i barnehagen etter sommeren, tenk at han snart skal skrives inn på skolen. Lillebror har sluttet med smokken, og i sommer er det på tide å kaste bleien og slutte meg formiddagshvilen. Noe sier meg at det blir hakket tøffere med den bastante to-åringen enn med den pliktoppfyllende storebroren.

Mange turer i nærområdet. Vi er glad i å komme oss ut hele gjengen, så det skal bli deilig med fine turer i løpet av året.

Helt normalt med to unger som kravler oppå hodet til mor.

Sommer ved sjøen.

Jentetur er livet!

Sånn går dagene

Livet er ganske likt uke for uke om dagen. Jeg går og venter på å få tildelt veileder til masteroppgaven, jobber fullt, er med barna og sniker inn en og annen date med venner her og der. I dag har jeg avtale hos frisøren, fikse fjøra litt før det er ukeshandel på agendaen.

I helga var vi i Stavanger på besøk, og fikk kosa oss med rattkjelke-aking, litt egentid for oss foreldre (som resulterte i ny parkas og utebukse fra Fjellreven til mor, og lunsj på en italiensk favoritt i Stavanger sentrum) og kvalitetstid med familie. En deilig helg konkluderte vi med på turen hjem i går.

Denne uka er travel med arbeidshelg, trening, jobb, allidrett og et hus som virkelig trenger en shinings. Ukesmenyen ser slik ut:

Mandag: pølsegrateng med fullkornspasta (nødløsning).

Tirsdag: laks med søtpotet og valnøtter.

Onsdag: hjemmelaget kyllingsuppe.

Torsdag: Tomatsuppe med ost, egg og ferskt brød (middag og kvelds kombinert pga allidrett).

Fredag: Chilli con carne til middag. Reker og prosecco til de voksne som kveldskos.

Lørdag og søndag ser vi litt an, siden jeg har arbeidshelg.

Ut på tur med tante.

Ukesmeny

Det er ikke alltid enkelt å finne på noe til middag, men det gjør ukeshandlingen så mye enklere om man vet hva man skal ha før uken starter. Da jeg går turnus på fulltid er det noe av middagene som kanskje ikke blir laget de dagene jeg er på kveldsvakt, samt at vi ofte rokkerer rundt på dagene alt etetr hvor travelt det er, Nå om dagene er torsdagen ofte en dag hvor vi har middag sent, da storebror er på all-idrett fra 17-18,og vi derfor ofte gir barna smudi, frukt eller yoghurt når de kommer fra barnehagen, så har vi middag og kvelds kombinert når treningen er ferdig. 

 

Denne uken har vi planlagt: 

Mandag: Karbonader med hjemmelaget potetstappe og kokte gulrøtter. 

Tirsdag: Kyllingwok.

Onsdag: Ovnsbakt torsk med rotmos og chorizosalsa,

Torsdag: Kjøttboller med fullkornspasta, løk og baguetter.

Fredag: Svinefilet med soyasaus, asparges og potetstappe. 

Lørdag: Risengrynsgrøt. 

Søndag: Hjemmelaget hamburger med søtpotetfries og brie. 

 

 

 





 

 

 

Endelig!!

Et av de målene jeg har ventet på etter operasjonen er å endelig være tosifret antall kilo igjen. Og i dag viste vekten endelig under 100 kilo! Etter å ha stått mer eller mindre stille siden starten av desember har jeg gått ned nesten to kilo den siste uken. Jeg er SÅ GLAD! For mange virker det nok helt sinnsykt at man kan veie tresifret, men det er jo helt forståelig- det er sykt å tenke på at jeg har gått ned så mye, og først nå bikker under hundre kilo.

Feirer med en tur i svømmehallen med mann og barn, deilig svinefilet til middag og bretting av klær. ❤ husmorlivet

#sleeve #gastricsleeve #hurra

Ser nå hvor få bilder jeg har som virkelig viser hvor stor jeg var for under ett pr siden, så her et random bilde fra en selfiesession mens vi ventet på flyet hjem fra JFK.

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Januar 2017
hits